Hva er et tredje kjønn?

Det er mange som venter i spenning på utredningen om en tredje juridisk kjønnskategori. Den ansvarlige statsråden kommer imidlertid sin egen utredning i forkjøpet.

På programmet NRK Debatten 27.1 gjorde kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen det klart at hun allerede har allerede bestemt seg. Hun vil innføre et såkalt tredje kjønn.

Dette gjør også prosessen fram mot en eventuell lovendring mindre troverdig.

Trettebergstuen kom også med et annet oppsiktsvekkende utsagn. Hun mener innføringen av et tredje kjønn er en direkte konsekvens av lovendringen i 2016 der juridisk kjønn ble valgfritt.

Det forunderlige er imidlertid at verken Ap, helseminister Bent Høie, eller noen i det brede flertallet bak lovendringen, sa noe om en slik konsekvens. Det var heller ikke nevnt i proposisjonen fra regjeringen. Kritiske spørsmål om behov for konsekvensutredning ble derimot blankt avvist. Alle konsekvensene lå på bordet, mente man den gangen.

Foreningen Fris uvitenskapelige mangfold

Hvis Trettebergstuen har rett i at det er en slik logisk sammenheng, betyr det at Stortinget vedtok loven på feil grunnlag. Men de som vedtok den ville ikke innrømme det.

Siden lovendringen i 2016 ifølge Trettebergstuen bare var en mellomstasjon som logisk leder til en ny lovendring, må vi spørre: Blir alle konsekvensene utredet denne gangen? Er innføring av et tredje kjønn enda en mellomstasjon mot nye endringer som forkjemperne ikke ser seg tjent med å diskutere?

Spørsmålet blir særlig viktig fordi det er høyst uklart både hvordan og hvorfor forkjemperne ønsker den nye kategorien.

Er den eneste endringen å innføre en X i passet for noen ganske få mennesker som ikke identifiserer seg som mann eller kvinne der alt annet blir uforandret? Eller er det også et uttrykk for et nytt syn på kjønn?

En ny forståelse der biologien tones ned, kjønn reduseres til et spørsmål om egne opplevelser, der kjønnsskalaen har mange kategorier eller der kjønn rett og slett er et flytende fenomen?

Mange av innleggene i kjønnsdebatten legger flere av disse nevnte premissene til grunn. Trettebergstuen hevder nå at forslaget om å fjerne begrepene mor og far fra barneloven til fordel for kjønnsnøytrale begreper, allerede er avvist.

Det er ukjent for meg hvilket grunnlag hun hevder dette på. Et offentlig utvalg har fremmet forslag om dette og deres rapport ligger til behandling hos regjeringen.

Rosa kompetanse vil bidra til en sann samtale om mangfoldet

Dette uklare bildet av ulike premisser og formål bak forslaget om et tredje kjønn, gjør at det er god grunn til å stille kritiske spørsmål. Er det slik at Trettebergstuen og andre av hennes regjeringskolleger nå arbeider utfra en endret forståelse av kjønn der det ikke lenger er et spørsmål om mann eller kvinne, men et mer sammensatt og flytende fenomen? I så fall har kanskje alle de kritiske feministene et poeng når de spør hva som da skjer med kjønnskvotering, kvinners rettigheter og kvinneperspektivet?

Hovedargumentet for innføring av et tredje kjønn handler om identitet. For meg reiser argumentet om identitet flere spørsmål, og jeg hører gjerne fra de som mener de kan bidra til svar. Det eneste kjennetegnet ved den nye kategorien er hva det ikke er, altså ikke mann og ikke kvinne. Hvordan kan en ny kjønnskategori som ikke har noen egne kjennetegn bekrefte eller bidra til identitet?

I dag oppfatter noen innføring av et tredje kjønn som et framskritt for opplevelsen av identitet. Men skal det gi noen mening så er det vel rimelig å anta at man i neste omgang utvide til flere kategorier med egne kjennetegn, slik at «alle får rett til å bli registrert som det kjønnet de føler seg som».

Kritikken fra Fri faller på sin egen urimelighet

Det er viktige budskap når mennesker formidler at de ønsker respekt og anerkjennelse for sin opplevelse av hvem de er. Men et spørsmål jeg håper vi da kan reflektere over i den videre samtalen: Er juridiske kategorier i det hele tatt egnet til å svare på et slikt savn av respekt og anerkjennelse?

Vi bør stille oss spørsmålet om både kvinnerollen og mannsrollen er blitt for trange når stadig flere opplever at de ikke passer inn.

En viktig grunn til at det oppleves så krevende for transpersoner å bryte med tradisjonelle mønster for kjønn, er kanskje nettopp fordi kjønn er en så grunnleggende del av vår kultur og måten vi forstår våre liv og det sosiale samspillet på.

Og da er vi kanskje ved kjernen. Hvordan vi gi respekt og anerkjennelse til alle og samtidig ta vare på noen grunnleggende strukturer som betyr mye for fellesskapet?

I 1915 fikk Norge de Castbergske barnelover, forløperen til dagens barnelov. Det var en revolusjon så fremtidsrettet og visjonær at lovene er blitt gjort til verdensarv av UNESCO.

Motsvar til foreldreoppropet

Revolusjonen besto i at vi endelig fikk en tydelig regulering av farskap, og dermed ansvarliggjøring av fedre.

Mor føder barnet. For far er det bare forpliktelsene, moralske og juridiske, som kan forplikte han til å ta ansvar. Etter 1915 sank barnedødeligheten for barn utenfor ekteskap, og barn fikk det bedre. Å regulere farskapet ble et fremskritt for barns oppvekstvilkår og for kvinners rettigheter.

Det bør være mulig å finne en vei der vi gir respekt og anerkjennelse til alle mennesker, og samtidig holder fast ved en grunntanke om mennesker som menn og kvinner, mødre og fedre. Begge deler er nødvendig for å kunne skape et godt samfunn.