Debatt
Hva er galt med evig underordning?
Publisert
Sist oppdatert
Hva betyr underordning? Helt enkelt må det som et minimum innebære at det er en som ikke får viljen sin. Hvis Sønnen er evig underordnet Faderen, betyr det at han i all evighet ikke får viljen sin. Da er han ikke en allmektig Gud.
Et slikt syn på forholdet mellom Faderen og Sønnen innebærer også at de to har motstridende viljer, ellers ville det ikke vært behov for noen underordning. Dette kommer i strid med Guds enhet.
Annonse
I Bibelen er det likevel enkelt å finne utsagn som omtaler Sønnens underordning under Faderen. Det mest kjent er kanskje bønnen i Getsemane, der Jesus ber til sin far og sier: «Men ikke som jeg vil, bare som du vil» (Mark 14,36).
Kirkefedrene, med Athanasius i spissen, har konsekvent forstått slike utsagn som noe som angår frelseshusholdningen, da Jesus «ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik» (Fil 2,7). Det angår ikke det evige forholdet mellom Sønnen og Faderen. Athanasius avviste derfor tanken på Sønnens underordning under Faderen, en tanke som ble fremholdt av Arius og hans tilhengere.
Kirkefedrenes tolkning lar seg ikke belegge direkte ut fra sammenhengen i f.eks. beretningen om Jesu bønnekamp i Getsemane. Men den er i samsvar med Bibelens totalvitnesbyrd.
Det vil føre for langt å gi en oversikt over Bibelens lære om at Jesus er lik Gud i denne sammenhengen, men noen av de klareste utsagnene finner vi i Fil 2,6, der Paulus sier at Jesus «så det ikke som et rov å være Gud lik», og i Joh 1,1, der vi kan lese at «Ordet var Gud».
De som i nyere tid har forsvart tanken om Sønnens underordning, hevder ofte at det dreier seg om en underordning i funksjon, ikke i vesen. Dette gir mening så lenge man kun tenker på en tidsbegrenset underordning. En tidsbegrenset underordning kan skjelnes fra en persons vesen fordi en kan gå fra å være underordnet til ikke å være underordnet.
Når jeg ber til ham, ber jeg til ham som har all makt i himmel og på jord.
Men det blir annerledes når en snakker om evigheten. Det en person er til evig tid, er hva personen er. Det er personens vesen. Hvis Sønnen er underordnet i all evighet, er det Sønnens vesen å være underordnet. Tanken om en evig underordning som angår funksjon, ikke vesen, er en selvmotsigelse.
En tanke om Sønnens evige underordning er derfor i strid med det helt fundamentale i den kristne tro, det som gjør at en slik tro i kvalifisert forstand kan kalles «kristen»; troen på at Jesus er sann Gud, av samme vesen som Faderen.
Det er denne troen som gjør at det er meningsfullt å be til Jesus. Hvis Sønnen var evig underordnet, ville det være like lite hensiktsmessig å be til ham som det er å be om lønnsforhøyelse der jeg jobber. Jeg må levere søknaden til min nærmeste overordnede, men det er noen i personalavdelingen – og jeg vet ikke engang hvem det er – som avgjør søknaden. Jeg kan overbevise min nærmeste overordnede om at jeg får altfor dårlig betalt, men det hjelper ikke stort når vedkommende ikke har beslutningsmyndighet.
Annonse
Heldigvis er det noe helt annet å be til Jesus. Når jeg ber til ham, ber jeg til ham som har all makt i himmel og på jord. Da ber jeg til ham som har den fulle beslutningsmyndigheten. Det er ikke alltid han lar seg overtale heller, men det er fordi han vet bedre enn jeg.
Det er fint at Espen Ottosen understreker at Jesus er sann Gud, men jeg blir likevel ikke klokere av det han sier i Dagen 7. juli. Han fremholder at «når kvinnens underordning knyttes til Jesu underordning i forhold til Gud, er det åpenbart et likeverdighetsforhold mellom de to kjønn.»
Det er nettopp dette som er problemet. Ottosen hevder at likeverd og underordning lar seg forene. Som nevnt kan dette forsvares så lenge man snakker om en tidsbegrenset underordning, men ikke en evig underordning. Selv om Ottosen fastholder at Jesus har all makt, kommer han i skade for å undergrave nettopp dette poenget.
Skal en holde fast på tanken om kvinnens underordning, bør en gjøre det uten å anfekte troen på Jesu allmakt.
