Hva er historien bak det moderne Israels opprettelse?

Kan vi si noe om dette forunderlige, at et land og en nasjon gjenreises etter så lang tid?

Mange ting her vil sikkert ligge litt i halvskyggen lenge, men noen fakta skulle vi kunne peke på i den forbindelse.

Det var den 14. mai 1948, at staten Israel ble proklamert. Dermed ble en nesten to tusenårig drøm virkeliggjort for mange jøder.

Den umiddelbare årsak til denne hendelsen, var at FN vedtok en delingsplan for Palestina, mellom jøder og arabere.

FNs' vedtak om Palestina kom ikke som lyn fra klar himmel, men som et resultat av en lang og til dels problemfylt prosess, og det er vel ikke mulig å forstå dette, uten å kjenne litt til jødenes historie og vandringer i tusener av år.

Det var Storbritannia som la denne avgjørelsen i FNs' hånd, etter at de selv ikke lenger maktet å håndtere situasjonen i Palestina. Presset av jøder som strømmet inn i landet etter 2. verdenskrig, var så stort, at Storbritannia, som da hadde hånd om dette, måtte melde pass.

Hva var så årsaken til at jøder fra hele verden, nå, etter å ha bodd spredt i så lang tid, begynte å vende tilbake til Israel?

Flere faktorer er nok inne i bildet her. Først og fremst var det de redsler og forfølgelser jødene var blitt utsatt for under 2. verdenskrig, som kanskje var hovedgrunnen.

Men dette i seg selv, ville ikke kunne lede strømmen av jøder til Israel, hvis det ikke hadde vært for en annen viktig faktor som da var på plass – nemlig det som alt var blitt bearbeidet via mange ulike kanaler i lengre tid, og ikke minst gjennom sionistbevegelsen som gjorde seg sterkt gjeldende fra det 19. århundre og fram til opprettelsen i 1948.

Theodor Herzl

Et navn som står helt sentralt når det gjelder sionistbevegelsen, er Theodor Herzl. Ja, vi kan vel nesten si, at Theodor Herzl er det moderne Israels far.

Theodor Herzl ble født i Budapest 1860. Som attenåring flyttet han til Wien, hvor han begynte å studere juss, og hvor han etter hvert tok juridisk doktorgrad.

Etter å ha arbeidet et års tid i statsforvaltningen, brøt han over tvert, fordi han heller ville skrive. Han gjorde det bra som skribent, og ble snart en kjent essayist.

Han skrev også lettere, moderne skuespill.

Snart ble han ansatt i en av de ledende aviser i Wien, og ble sendt til Paris som korrespondent. Herzl hadde vært utsatt for antisemittisme i studietiden, og hadde på grunn av dette trukket seg ut av studentersamfunnet han tilhørte. Nå møtte han antisemittisme igjen i Paris, hvor han ble vitne til den kjente Dreyfussaken.

Alfred Dreyfus, som var av jødisk herkomst, var kaptein i den franske hær. Han ble anklaget for landsforræderi, og dømt skyldig på et spinkelt bevisgrunnlag.

Senere kom det fram at han var uskyldig, men i mellomtiden hadde folkeopinionen vist seg besjelet av intens antisemittisme, noe som kom kraftig til uttrykk i de bølger som oppsto rundt rettssaken. I Paris' gater gikk mobben løs på jødisk eiendom, og jødiske butikker ble plyndret, mens de ropte: Død over jødene!

Herzl ble vitne til alt dette, og dette ble et vendepunkt for ham. Før hadde han vært fremskrittsoptimist, og hatt tro på at med folkeopplysning og høyere levestandard, så ville jødene bli assimilert i sine forskjellige land. Nå innså han at dette aldri ville skje. Jødene måtte få sitt eget land og fristed. Bare da ville de kunne få ha fred og bli behandlet rettferdig, mente han.

Fra da av viet han seg fullstendig for denne tanke, og dette arbeidet i ham natt og dag.

I 1896 utga han i Wien boken «Der Judenstaat». I denne boken trakk Herzl opp linjene for den nye staten. Boken vakte svært ulike reaksjoner, men overalt var reaksjonene temperamentsfulle og høylytte. De tingene boken tok opp, engasjerte de fleste, positivt eller negativt. I Tyskland var reaksjonen helst negativ, både fra jødisk og fra ikke-jødisk hold. Det ble skrevet hånlig om «de flyktende makkabeere og særlig Theodor Herzl, den jødiske Jules Verner, hvis fantastiske drøm tydeligvis stammet fra et hode som var aldeles omtåket av jødisk entusiasme».

Herzl og sionismen

Også mange sionister ytret seg skeptisk til Herzl, blant annet fordi den ukjente forfatter ikke syntes å legge særlig vekt på det hebraiske språket, og dessuten hadde han forbigått foregangsmenn som Hess og Pinsker. Men i virkeligheten var det slik at Herzl ikke kjente til disse, og den bevegelsen de var eksponenter for, Chibbat-Zion-bevegelsen (Kjærlighet til Sion).

Moses Hess hadde i sin bok «Rom og Jerusalem» foreslått en jødisk stat som den eneste, rettferdige løsning for jødene.

Juda Løb Pinsker er mannen bak en av sionismens klassiske skrifter, en avhandling med undertittelen, «En formaning fra en russisk jøde til sine stammefrender».

I et annet verk, «Auto-Emansipasjon» undersøkte han grundig hele det jødiske problem og anbefalte som løsning et «territorialt konsentrasjonspunkt» for jødene.

Også rabbi Kalischer må nevnes.

Disse tre, Hess, Pinsker og Kalischer, var representanter for to åndsstrømninger som i sin tid munnet ut i sionismen: 1) Det messianske håp og 2) Den sosiale idealisme.

Men ingen av disse hadde fått til noen organisert folkebevegelse, og dette var vel grunnen til at Herzl ikke var kjent med disse.

Men nettopp dette, at Herzl trodde han befant seg på upløyd mark, gjorde at boken «Der Judenstaat» ble preget av en slik ubekymret friskhet, som klarte å engasjere folk.

Og mange ble begeistret. Særlig mange unge sionister ble engasjert av boken.

En Wolffsohn skriver, at han ble et nytt menneske etter å ha lest Herzls bok. Chaim Weizmann, som senere ble en kjent lederskikkelse for jødene, skrev at «Der Judenstaat» hadde gjort et dypt inntrykk på ham. Ikke på grunn av de tanker boken frambar, for egentlig inneholdt den ikke en eneste tanke som var ny. Men det var personligheten bak som fascinerte.

«Her fant vi vågemot, klarhet og energi», skriver Weizmann.

«Det som har gjort navnet Herzl udødelig, er den rolle han kom til å spille som handlingens mann fremfor alle, som grunnleggeren av sionistkongressen, og som et forbilde på offervillighet og vågemot.»

Herzl ble snart et kjent navn blant jødene, og fra mange kanter ble han oppfordret til å overta lederskapet for verdens jøder. Han hadde jo mer kraftfullt enn noen annen maktet å gi uttrykk for jødenes dypeste følelser og tanker, og han ble etter hvert den selvskrevne lederen.

Kongressen i Basel 1897

Herzl ofret seg helt for å få virkeliggjort sine tanker. Med egne midler startet han ukeskriftet «Die Welt» hvor han forsvarte og agiterte for sin plan.

Først gjaldt det å få samlet en kongress av jøder fra hele verden. Til tross for mye motstand, ble dette en virkelighet den 29. august 1897, i Basel.

Det nesten mirakuløse var skjedd. Kongressen i Basel var jødenes første og offisielle og verdensomspennende sammenkomst siden atspredelsen for nærmere to tusen år siden.

Deltakerne besluttet å opprette en forening av verdens sionister, og valgte Herzl til foreningens første formann. Dessuten ble man enige om et jødisk flagg og en nasjonalhymne.

En aksjonskomité ble etablert, og hovedpostene på komiteens program ble skissert.

Kongressen ble avsluttet med gledesrop og løfter om troskap.

Etter kongressen i Basel

Endelig var hjulene begynt å rulle. Men veien fram skulle vise seg å være lang.

Til tross for en iherdig diplomatisk aktivitet, syntes det umulig å få i stand noen avtale om Palestina for jødene.

Herzl begynte å arbeide med andre alternativ, og den britiske regjering tilbød et område i Uganda. Men dette ble forkastet av kongressen, og det hele låste seg fast.

I mellomtiden var det flere og flere av jødene som reiste til Palestina og bosatte seg der.

De begynte å dyrke opp jorden, bygge byer og satte i gang industrier.

Da den 1. verdenskrig brøt ut i 1914, var det rundt 85.000 jøder i Palestina, som på den tiden var en tyrkisk provins.

Under krigen sluttet tyrkerne seg til sentralmaktene, og samtidig begynte de å føre en hardere politikk overfor jødene som hadde bosatt seg i Palestina. Hebraisk ble forbudt på gateskilt og forretninger, og de jødiske institusjonene ble lukket.

Men jødene forholdt seg ikke passive. De fikk organisert et korps, «Zions muldyrkorps», som skulle hjelpe de allierte med å frigjøre Palestina fra tyrkerne. Dette ble forløperne til «Den jødiske legion», som hadde frivillige fra mange land.

Knapt et år før krigens slutt, 8. desember 1917, overga Jerusalem seg til general Allenby.

Dermed var det fire hundre år gamle tyrkiske herredømme over Palestina slutt.

Dette ble innledningen til en ny og viktig periode i jødisk historie.

Balfour-deklarasjonen

Denne periode begynte med en erklæring fra den britiske regjering, en erklæring som kanskje er det mest betydningsfulle dokument i jødisk historie i nyere tid.

Det kom i form av et brev fra den britiske utenriksminister Lord James Arthur Balfour til Lord Rothscild, en britisk jøde.

Erklæringen ga uttrykk for velvilje til de jødisk-sionistiske bestrebelser for opprettelse av et nasjonalt hjem for de jødiske folk i Palestina, og lovte å støtte dette forehavende etter beste evne.

Lord Rothschild ble bedt om å forelegge erklæringen for Det sionistiske forbund.

Denne erklæring, som senere ble kaldt Balfour-deklarasjonen, ble et vendepunkt for jødene.

En jødisk stat i Palestina var nå ikke lenger bare en drøm, men også på vei til å bli en realpolitisk virkelighet.

Et annet navn som må nevnes i denne forbindelse er Chaim Weizmann, som hadde overtatt arven etter Herzl, og som arbeidet iherdig for å få virkeliggjort Basel-programmet.

Hans reisende diplomati, var utvilsomt en medvirkende årsak til Balfour-deklarasjonen, og han ble jødefolkets ubestridte leder i mellomkrigstiden.

Balfour-deklarasjonen skapte jubel over hele den jødiske verden, og jødene strømmet inn i Palestina som aldri før.

På denne tiden ble Balfour-deklarasjonen støttet av alle de allierte regjeringer, samt også av de arabiske nasjonale ledere. Alle regnet på dette tidspunkt med at jøder og arabere ville kunne leve fredelig sammen.

I mellomkrigstiden

Det gikk imidlertid ikke så lang tid før det ble spenninger og strid mellom jøder og arabere.

En faktor som spilte inn på dette, var som følger:

Etter hvert som jødene kom fra hele verden med opplysning og kunnskap, og dyrket opp landet med moderne redskaper, steg levestandarden betydelig i dette området. Dette førte igjen til at også den arabiske tilstrømningen ble større i Palestina, da arabere fra de omkringliggende landene, ble tiltrukket av den høyere levestandarden. Og mange av dem tjente etter hvert ganske godt her, og kom seg opp både sosialt og materielt.

Men denne utviklingen falt ikke i smak hos mange av de rike arabiske jordeierne, og det kom på tvers med den føydalistiske, islamske samfunnsordningen.

Mange av disse så nå sin posisjon truet, og de begynte å agitere imot jødene.

Under en islamsk religiøs fest i Jerusalem 1920, holdt arabiske ledere flammende, antisionistiske taler, som førte til at mobben gikk amok i de jødiske kvarterene.

Etter dette var det stadig tilløp til uroligheter.

Året etter (1921), ble mange jøder drept i Jaffa. Disse urolighetene førte til at Mandatet stoppet innvandringen for en tid, til jødenes store fortvilelse.

Den 23. august 1929 gikk arabere, ledet av Stormuftien av Jerusalem, Haj Amin el Husseini, til kraftig angrep på jøder. Disse voldshandlingene varte en hel uke.

De jødiske lederne i Palestina forlangte nå å få vite om det britiske mandatet kunne garantere jødenes sikkerhet. Hvis ikke, ble de nødt til å hjelpe seg selv.

Men dette førte bare til en overfladisk undersøkelse som resulterte i at kvoten av immigranter ble skåret ned ytterligere.

Det var ikke mye igjen av den løfterike Balfour-deklarasjonen.

Etter at Hitler kom til makten, forsøkte jødene i Palestina å få britene til å løsne på de strenge kvotebestemmelsene. Men britene var redde for den arabiske opinionen, og nektet å øke kvoten. I Europa ble situasjonen for jødene stadig verre, og dette førte til at den illegale innvandringen økte kraftig. Det gikk båter med flyktninger fra de fleste middelhavsland. Men mange av disse ble bordet av britene, og tvunget til å reise tilbake.

Det utspant seg mange tragiske og hjerteskjærende scene her i sjøen utenfor kysten av Palestina, på denne tiden.

I mai 1939 kom britene med en redegjørelse, kjent som «MacDonalds hvitbok».

Der hadde man besluttet at til 1944 skulle 75.000 jøder få innreisetillatelse. Etter den tid, skulle jødisk innvandring være avhengig av arabisk approbasjon.

Så brøt krigen ut, og det ble vanskeligere enn noen gang for de små flyktningskipene å komme fram. Men ingenting kunne stoppe dødsdømte menn, kvinner og barn i å forsøke å redde seg.

Etter 2. verdenskrig

Etter krigen trodde man det skulle bli lettere å få britene til å gå med på å løsne på de strenge kvotebestemmelsene. Men nei – Palestina forble ganske lukket, til tross for at det nå, rundt om i Europa var samlet tusener av jødiske flyktninger, som nazistene ikke hadde fått tid til å myrde. Mange av disse var i en elendig forfatning, og levde i leirer under umenneskelige forhold. Det var da president Truman appellerte til britene om å åpne Palestina for 100.000 innvandrere. Men han fikk til svar at innvandringen skulle fortsette etter Hvitbokens bestemmelse, med 1500 i måneden.

Imens ble forholdet mellom jøder og arabere i Palestina, stadig verre, og britene maktet ikke å holde ro i landet lenger. I tillegg til dette, kom at jødene nå var temmelig bitre overfor Storbritannia over det harde kvotebestemmelsene.

Britene forsto at de hadde spilt fallitt, og i april 1947 forela de Palestina-problemet for FN.

Staten Israel

En egen komité, med medlemmer fra elleve stater ble nedsatt (UNSCOP), og de anbefalte at landet skulle deles mellom arabere og jøder.

Dette forslaget ble vedtatt av generalforsamlingen den 29. november 1947. Mandatet skulle opphøre 15. mai 1948.

Til tross for at den delen jødene skulle få, var mye mindre enn forventet, gikk de allikevel med på dette med glede, og den natten ble det danset i Jerusalems gater.

Men araberne nektet å godta FN-vedtaket. De var imot enhver form for jødisk selvråderett i området, og geriljaen blusset opp igjen, sterkere enn noen gang.

Fredag 14. mai 1948 ble staten Israel proklamert ved en enkel høytidelighet i Tel Aviv, og samme natt ble landet overfalt av de arabiske nabostatene.

Fra nord marsjerte libanesiske tropper inn i landet, fra nordøst syriske styrker. De sentrale områder ble angrepet av Den arabiske legion og stridskrefter fra Irak, mens egypternes hær, og egyptiske bombefly, rykket inn fra sør. Men på en nærmest mirakuløs måte motsto Israel angrepet, og ble ikke knust, slik araberne hadde besverget at de skulle gjøre.

Syrerne ble både overrasket og forvirret av den motstanden de møtte, og det samme var tilfelle på de andre frontene.

Men nå kom Sikkerhetsrådet sammen, og USA krevde sanksjoner og våpenstillstand, mens Storbritannia opponerte. De arabiske delegater lovet å stanse angrepene, dersom bestemmelsen om Israels uavhengighet ble omgjort.

Israels svar var kort og godt: «Hvis de arabiske stater ønsker fred, skal de få fred.

Hvis de vil ha krig, skal de få krig. Hva enten de vil ha, krig eller fred, blir det med den selvstendige stat Israel.»

Den 24. mai erklærte Israels provisoriske regjering, at den var rede til våpenhvile.

Først 6. juni, aksepterte araberne det samme.

Den 11. juni 1948 trådte våpenhvilen endelig i kraft, men det ble ennå mange slag.

Egypterne i sør, etterkom ikke FNs henstilling om å la isolerte kibbutzer i Negev få de forsyninger de trengte. Også i nord mot Libanon var det kamper.

Først 7. januar 1949, opphørte kampene mellom Egypt og Israel, og senere samme år, ble det undertegnet en våpenhvileavtale.

Den nye staten fikk en ublid og trang fødsel, men viste seg i høyeste grad levedyktig og robust. Neste større angrep kom i 1956, og så mer eller mindre hele veien helt fram til vår tid.

Større eller mindre angrep utenfra og opprør innenfra har blitt denne unge staten til del, gang på gang. Og en spør seg stadig: Hva blir det neste?

Av en eller annen grunn er dette lille landet i verdens fokus mer enn det normalt skulle være etter folketall og størrelse.

Noen tanker til slutt

Til tross for at Israel hele tiden har måttet kjempe for sin eksistens, både mot ytre og indre fiender, så har israelerne maktet å bygge opp landet på en mer tilfredsstillende måte enn de største optimister kunne tro. Når en tar i betraktning at dette lille landet må ta ansvar for tusenvis av nye borgere hvert eneste år, mennesker som trenger både hus og mat og helst også en jobb å gå til – da er intet mindre enn et mirakel at dette lar seg gjøre.

Bare fra tidligere Sovjet, har det fra 1990 til og med 2021 kommet cirka 1,1 millioner mennesker til Israel! Hvorfor hører vi aldri i våre media om den fantastiske gjerningen Israel gjør, når de slik tar imot flyktninger, ikke bare fra tidligere Sovjet, men fra hele verden?

Og hvorfor er det bare på bedehusene vi får høre om de fantastiske jordbruksprosjektene Israel har gjennomført?

Er dette bare et «religiøst anliggende»? Har jordbruk og vanningsanlegg bare interesse for «religiøse»? Var det noen som snakket om fordommer!

Hvem er det som har fordommer her – bedehusfolket eller NRK og diverse andre media?

Israel har helt fra starten av vært tvunget til å utnytte sine begrensede ressurser til det ytterste, og det var derfor helt naturlig å ta i bruk teknologiske hjelpemidler, og satse på forskning og vitenskap. Dette førte til at Israel snart fikk en stab av forskere, teknikere og ingeniører som er med de fremste, også internasjonalt.

Men om enn Israel er orientert mot fremtiden, så har de ikke mistet kontakten med fortiden. Dette kommer til uttrykk blant annet ved at det hebraiske språket er gjennomført som dagligtale, og ved at Bibelen har fått en sentral stilling, også i profan sammenheng.

Og ikke minst innen arkeologien skjer det store ting her, og man gjør stadig funn som forteller om det Israel som var her for tusener av år siden, om Davids stad og rike.

Kanskje er det nettopp dette som fascinerer mest angående Israel – dette at et land og et folk har kunnet gjenoppstå etter så lang tid. Samtidig er jo ikke Israel et hvilket som helst land, men et land som har en sentral plass, også i den kristne tro.

Og at jødene måte lide, også i den kristne verden, fordi det ble sagt om dem at de var fiender av Kristus, er ikke noen grunn for å nekte dem sitt land tilbake! Heller tvert imot!

Hva vi enn måtte mene om dette landet og dette folket, og hvordan vi vil begrunne dets eksistens – de er her som en virkelighet vi må forholde oss til, enten vi sies å være «religiøse» eller «ikke-religiøse».

For min del virker det faktisk ganske fornuftig å begrunne gjenreisningen av Israel, også med bibelske, profetiske ord, som for eksempel i Sakarias kapittel 8:

Så sier Herren, hærskarenes Gud: Jeg er meget nidkjær for Sion. Ja, med stor harme er jeg nidkjær for henne. Så sier Herren: Jeg vender tilbake til Sion og vil bo i Jerusalem.

Og Jerusalem skal kalles den trofaste by. Og Herrens, hærskarenes Guds berg, skal kalles det hellige berg. Så sier Herren, hærskarenes Gud: Enda en gang skal gamle menn og kvinner sitte på torgene i Jerusalem, hver med sin stav i hånden for sin høye alders skyld.

Og torgene i byen skal være fulle av gutter og jenter, som leker på torgene.

Så sier Herren, hærskarenes Gud: Om dette kan være umulig i deres øyne som er blitt igjen av dette folket i de dager, mon det da også skulle være umulig i mine øyne? sier Herren, hærskarenes Gud.

Så sier Herren, hærskarenes Gud: Se, jeg frelser mitt folk fra de land der solen går opp, og fra de land der den går ned. Og jeg lar dem komme hit, og de skal bo i Jerusalem. De skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud i sannhet og rettferdighet (vers 2–8).

Og det skal skje at likesom dere var en forbannelse blant folkeslagene, du Judas hus og du Israels hus, så vil jeg nå frelse dere, så dere skal bli en velsignelse. Frykt ikke!

La hendene være sterke. For så sier Herren, hærskarenes Gud: Likesom jeg satte meg fore å gjøre dere ondt da deres fedre vakte min vrede, sier Herren, hærskarenes Gud, og jeg ikke angret det, slik har jeg i disse dager satt meg fore å gjøre vel mot Jerusalem og Judas hus. Frykt ikke!

Dette er det dere skal gjøre: Tal sannhet med hverandre. Døm rettferdige dommer på tinget, dommer som skaper fred. Tenk ikke ut ondt mot hverandre i hjertene. Elsk ikke falsk ed.

For alt dette hater jeg, sier Herren (vers 13–17).

Og mange folkeslag og tallrike hedningfolk skal komme for å søke Herren, hærskarenes Gud, i Jerusalem, og bønnfalle Herren. Så sier Herren, hærskarenes Gud: I de dager skal det skje at ti menn av alle hedningfolkenes tungemål skal gripe fatt i kappefliken til en jødisk mann og si: Vi vil gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere (vers 22–23).

Kilder for dette innlegget er: Bibelen, «Mitt Folk» av Abba Eban, «Israel» av Rinna Samuel. Gyldendals Store Konversjonsleksikon og bladet «Et Ord fra Jerusalem».