Hva gjør kristne «solskinnsbarn» med raseriet?

Strofer fra barneromsslageren «Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn» har hjemsøkt mangt et kristensinn.

Enkle resonnement fra slike tekster har ikke alltid gjort det enklere å håndtere sammensatte eller sterke følelser som raseri seinere i livet.

Kristne miljø har gjerne rykte på seg for å være preget av from fasade og et stoisk ideal. Diskusjonen i denne episoden viser at nettopp dette er noe Jesus utfordrer.

I den siste episoden av podkasten «Lese Bibelen sammen» konklusjonen klar. Etter å ha lest historien om da Jesus rir inn i Jerusalem, er Bibelen langt bedre enn smektende søndagsskolerim for å navigere i følelsenes omskiftelige farvann.

Sinnet og selvbeherskelsen

– En av åndens frukter som vi leser om andre steder i Bibelen er jo selvbeherskelse, påpeker Joakim Magnus, daglig leder i tankesmien Skaperkraft.

Han undrer litt på hvordan vi skal tolke Jesu følelsesutbrudd i møte med tempelhandlerne, i lys av budet om selvbeherskelse.

Jarle Mong, lærer og skribent, mener på sin side teksten avslører at sinnet har en rettmessig plass og fyller en naturlig funksjon. Han minner om at følelsene alt var på plass før syndefallet, og ser på raseriet som en sunn refleks i møte med urett.

Dessuten kan sinne for ham nærmest være en kreativ kraft.

– Jeg har av og til sagt til meg selv «Jarle, nå må du ta vare på sinnet». Sinnet kan drive meg til pennen, forklarer han og mener både uttrykket «hellig vrede» og misjonær Asbjørn Aaviks boktittel «Hellig uro» kan kobles inn på dette punktet.

At alt sinne ikke kan skjæres over en kam, er det i alle fall enighet om i podkaststudioet. Teksten gir på ingen måte er en blankofullmakt til å være totalt dominert av følelsene.

Den er heller en hjelp til å besøke et interessant spenningsfelt. På den ene siden lever vi i dag i et samfunn der følelser og folks personlige historie gjerne får diktere svært mye. På den andre er undertrykte følelser en tikkende bombe.

Berg-og-dal-bane

Bibelen prøver ikke å skjønnmale, selv ikke i sine mest triumferende øyeblikk.

Jubelen i Jesu inntog i Jerusalem, får et kosmisk preg. Ingenting kan hindre den jubel som stiger opp fra hele skaperverket. Den er ikke avhengig av menneskelige bidrag. Her møter vi virkelig Jesus som historiens herre. Vi hører et ekko fra Salmenes bok hvor poenget gjerne er at hele skaperverket gir Gud ære.

– Men så er det rett over i en gråtescene, som snart skifter over i sinne, oppsummerer Magnus, som undrer seg over hvor raskt sinnsstemningen skifter.

Lukas framstilling korrigerer våre tilløp til sjablong-Jesus. Enten vi bærer på et bilde av Jesus som kompis eller vi har fått et mer statisk inntrykk av ham. Jesus er langt mer sammensatt, noe vi kan utforske i denne komprimerte beretningen.

– Er poenget ved at alle disse følelsene som kommer til uttrykk at vi kanskje må slippe følelsene mer løs? spør Magnus.

Han peker på kontrasten mellom følelsesregisteret vi tar med til en fotballkamp kontra de frommere minene som gjerne preger en gudstjeneste.

Ryddejobb i tempelet

Når Jesus er kommet inn i Jerusalem går han drastisk til verks for å sette tempelet i rett skikk og stand. Det kan appellere litt ulikt at han tar en slik ryddejobb, og det er fort gjort å stanse opp ved det ytre.

– Det er så lett å tenke at Jesus, hvis han kom i dag, hadde ryddet opp i alt som er så feil i verden, sier Mong.

Det er liksom så mye å ta tak i. I samtiden var også forventningen at Jesus skulle konfrontere de ytre fiendene, med okkupasjonsmakten Roma i spissen. Men Jesu dagsorden var en annen.

I podkasten avslører Mong hvor han tror Jesus ville begynt opprydningen om han kom på Norgesturne i 2024.

Hellig ommøblering

Pastor og bestselgende forfatter Tim Kellers uttrykk at «Jesus ommøblerer», er et nyttig innsteg i møte med denne teksten om Jesus som renser og rydder i tempelet.

Kellers poeng er at bare en huseier har anledning til å flytte rundt på ting i en bolig. Ofte har vi kristne problemer med å akseptere at det faktisk er Jesus som er Herre og at det beste for oss er at han «bestemmer hvor skapet skal stå».

I podkasten reflekterer vi rundt at det å oppgi retten til selv å møblere, kan være smertefullt innimellom. Da må en også stille seg spørsmålet om idealet er en kristendom som bare skal få oss til å falle helt til ro?

Jesu tårer: En stående utfordring

Jesu tårer minner om at vi trenger empati og innlevelse i andres situasjon.

– Det blir fort til at vi skal ha det greit og ivareta våre egne sammenhenger, reflekterer Joakim Magnus, og understreker at teksten minner oss om mer omsorg for naboen.

– Man kan lett få et pansret hjerte, mener Jarle Mong, og drar fram uttrykket «å ta vare på hjertet», fra Ordspråkene.

En oppsummering av refleksjonen i episoden kan være at det kanskje handler tillate følelsene naturlig spillerom og ikke streve for at alt må være redigert og regissert?

Jesu tårer viser i alle fall at den ryddejobben han gjør, springer ut fra en dyp medfølelse som vi ofte mangler når vi blir ivrige etter å påpeke rett og galt rundt oss. Også her trenger vi å studere Mesteren nøye, og lære av ham.

Som så ofte inviterer Bibelen inn i et paradoks. I møte med de sterke følelsene handler det om større frihet og dypere avhengighet av Jesus.