Debatt
Hva gjør vi med det vi ikke makter å bære selv?
I sitt leserinnlegg i Dagen 2 august «Er det likegyldig om jeg ligger rundt eller forplikter meg til èn mann» avslutter Simon Stisen med spørsmålet: Hvilke rammer skal gjelde for en kristen homofil som ikke ser det som «en gave» å leve alene og som «brenner av begjær»?
Stisen klarer ved sin spørsmålsstilling å få frem sakens kjerne og opplevde dilemma på en meget god måte. Spørsmålet som han stiller, er både av teologisk og sjelesørgerisk karakter hvor en besvarelse har begrenset mulighetsrom i debattspaltene.
Annonse
Selv har jeg ikke opplevd det samme og kanskje heller ikke så dypt dilemma som Stisen reiser i sin spørsmålsstilling. Men i eget liv og i sjelesorgens rom har jeg ofte opplevd det prinsipielle som jeg opplever ligger i spørsmålsstillingen: Hva gjør jeg med det som jeg ikke makter å bære?
Først og fremst er jeg ikke alene, Jesus lever. Hvis det var jeg som skulle tøyle mine begjær (seksuelle eller andre) eller hvilket som helst annet bud, ville jeg stå ovenfor en håpløs oppgave. Men Jesus er stått opp fra de døde og lever i dag. Og Han er i går og i dag den samme, ja til evig tid (Hebr 13,8).
Jesus er og Han har ikke forandret seg. Stisen skriver i sitt innlegg at «Jesus var annerledes». Jeg kjenner ikke Stisen og hverken kan eller vil forsøke å utlede begrunnelsen til at han bruker verbet i preteritum heller enn presens. Men i sjelesorgens rom har jeg ofte hørt Jesus var heller enn Jesus er, underforstått at Jesus kan vel ikke hjelpe meg i min situasjon.
Men det er den levende Jesus som kommer oss i møte. Og den levede Jesus Kristus fortsetter å forkynne et godt budskap for fattige. Han lar fanger få frihet, blinde få synet igjen og setter undertrykte fri (Luk 4,18). Uten den levende Jesus Kristus vil jo ingen av oss nå frem til troens mål for det er jo Han som både er troens opphavsmann og fullender (Hebr 12,2).
Jesus Kristus er både den korsfestede og den som sitter på tronen i dag med all makt i himmel og på jord. Og nettopp der, mellom korset og tronen, inviteres vi til å leve våre liv.
I innledningen til budene kommer evangeliet oss i møte på en vidunderlig måte: «Jeg er Herren din Gud» (2 Mos 20,2). Her slåes det fast at Herren er min Gud. Det betyr følgelig at jeg ikke er min egen gud. Men det er ikke alltid like lett å forholde seg til når vi er opplært til at vi skal klare oss selv eller når tilsvarende har vært en del av forkynnelsen.
Men jeg skal få slippe å være min egen gud og overlate meg til Han som kjenner meg bedre enn meg selv og som er full av nåde og sannhet i møte med meg. Kjærlighetens apostel Johannes skriver noe av det samme når han oppmuntrer oss til å vende tilbake til den første kjærlighet. Og den første kjærlighet handler ikke om mine prestasjoner, men utelukkende å ta imot.
Jeg skal igjen få være mottaker. Det var jo slik det hele startet. Ved Hans nåde fikk jeg ta imot evangeliet. Og så oppmuntrer Johannes oss igjen til å ta imot Hans kjærlighet, Hans hjelp i livets mange situasjoner.
Annonse
Paulus ser ut til å oppmuntre oss med en noe annen vektlegging: Bli fylt Ånden. For det er Åndens frukter som trengs, ikke mine. Og likeledes er det Åndens kraft jeg trenger og ikke min egen. Men også her kommer Jesus oss i møte. Når Han taler om Ånden roper Han ut: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke!» (Joh 7,37-39).
Fra et teologisk perspektiv vil jeg legge til at i arminiansk teologi legges det relativt stor vekt på egne viljebeslutninger i forhold som har med tro å gjøre. Det kan føre til at man i ulike livssituasjoner i for stor grad lener seg på sin egen viljestyrke. Derved kan man komme til å påta eller pålegge seg selv et større ansvar enn en er kalt til å bære.
Vi kalles alle til å overgi vårt liv i Guds hender og vente i forventning på hvordan Gud vil møte nettopp meg mens vi fortsetter å ta til oss av nådens midler. Svein Ellingsen innleder det slik i en salme:
Vi rekker våre hender frem som tomme skåler. Kom til oss, Gud, og gi oss liv fra kilder utenfor oss selv.
