Debatt
Hva har vi lært om underordning?
I flere uker har debatten om underordning preget kristen-mediene. Hva kan vi lære av vår moderne debatt, i et bibelsk og historisk perspektiv?
Utgavesjef i Korsets Seier, Karl Andreas Jahr, stiller i en lederartikkel i Korsets Seier en rekke spørsmål der han etterlyser en forklaring på hvordan vi som tror på underordning mener at det skal praktiseres.
Annonse
Kanskje er spørsmålene et resultat av oppriktig undring, noe som i så fall er en fin holdning. Samtidig virker Jahr sine spørsmål noe oppkonstruerte, der det blir satt opp unødvendige kontraster. Å mene at kvinnen i ekteskapet er underordnet trenger for eksempel ikke bety at hun er «assistent», som det blir skrevet om. Jahr skriver at han ikke ønsker å være sjef i hjemmet, for «samlivet er vanskelig nok som det er.»
Jahr fortsetter: «Jeg føler jeg verken kan eller har lyst til å lede en kvinne. Jeg har nok med å være sjef for meg selv.» Tydeligvis har ikke Jahr nok med å være sjef for seg selv. Han er utgavesjef i Korsets Seier, og har tydeligvis ønsket å lede på ett område i samfunnet. Hva om det å gifte seg som mann innebærer at man også sier ja til å lede i ekteskapet?
Jahr etterspør hva underordning betyr i praksis. Bruker man betegnelsen «sjef», som Jahr gjør, kan man tenke seg at mannen som leder har et overordnet ansvar, samtidig som en god leder ikke detaljstyrer, men gir god frihet. Samtidig kan det å bruke ord som «leder» i spørsmål om underordning skape feil assosiasjoner, fordi en del da vil tenke på en som går rundt og kommanderer folk.
Paulus sine ord til mennene gir da en mer helhetlig forståelse av hvordan samspillet mellom mann og hustru er ment å fungere: Mannen er ikke primært kalt til å være en leder, men er kalt til å elske sin kone slik Kristus elsket menigheten (Ef 5,25–31). Dette kan bety mye, men det kan ikke bety at mannen skal «sjefe» over sin kone.
Bibelen gir oss ofte formaninger der vi trenger visdom for å anvende ordene godt, og som Daniel Sæbjørnsen understreker i et debattinnlegg, skal vi ikke forvente at Bibelen gir oss detaljinstruksjoner for hvordan underordning bør se ut i alle situasjoner, like så lite som Bibelen gir oss detaljinstruksjoner for hvordan mannen skal elske sin kone. I debatten om underordning i ekteskapet virker det en del ganger som om folk tror at ekteskapet bare er det eneste stedet der Bibelen sier at underordning skal fungere.
Vi blir derimot alle formant til å underordne oss myndighetene (1 Pet 2,13–17), barn blir formant til å underordne seg sine foreldre (Ef 6,1–3) og ansatte blir formant til å underordne seg sine sjefer (Ef 6,5–8). Hvis underordning er noe man ikke ønsker å praktisere eller noe som i seg selv er «urimelig» (slik Dagens redaktør, Kari Fure, i en kommentar kalte det), hva da med underordning til myndighetene? Skal vi også slutte å underordne oss myndighetene?
Og hvis kvinnens kall til å underordne seg er «urimelig», hva da med mannens kall til å elske hustruen som Kristus elsket menigheten? Det kan i alle fall føles som et umulig ideal, men vi gjør ikke vår ektefelle en tjeneste ved å hevde at det er urimelig fordi det kan oppleves vanskelig.
Slår vi i hjel bibelvers med andre bibelvers?
Annonse
Bibelversene om underordning må bety noe. Noen ganger i debatten om underordning virker det som om enkelte bibelvers blir brukt til å nærmest ta bort betydningen av versene om at kvinnen skal underordne seg mannen. Kari Fure bruker for eksempel Gal 3,28 («Her er verken mann eller kvinne…») i spørsmålet om underordning, selv om verset handler om noe helt annet, nemlig hvem som kan få tilhøre Kristus.
I debatten om underordning har også formaningen om at mann og kvinne må underordne seg hverandre (Ef 5,21) nærmest blitt brukt for å ta bort betydningen av versene som følger etter, der hustruen får spesifikke formaninger om å underordne seg sin mann. Hva var vitsen for Paulus med å skrive spesifikt til kvinnene om å underordne seg under sine menn hvis begge bare skulle underordne seg hverandre på samme måte?
Er det spesielt sårbart å praktisere underordning?
Enkelte ganger kan ordene om underordning bli misbrukt til å legitimere kvinneundertrykkelse og vold. Samtidig er det helt essensielt at vi klarer å skille mellom underordning på den ene siden og undertrykking og vold på den andre siden. Dette kunne med fordel vært tydeligere i kommentaren til Kari Fure, som knytter begrepene direkte sammen. Da skaper man negative assosiasjoner til begrepet underordning slik at debatten fort blir parkert.
Jeg har forståelse for at enkelte, som for eksempel Karl Andreas Jahr, mener at underordning skaper sårbarhet. Den populære podkasten «The Rise and Fall of Mars Hill» fra Christianity Today gir et innblikk i hvor galt det kan gå blant de som tror at kvinner skal underordne seg, men som så misbruker prinsippet til fordel for egen makt og ære.
Det finnes kvinner som lever i ekteskap med menn som er psykopater eller er sterkt psykisk ustabile. Betyr det å tro på kvinnens underordning at disse alltid skal følge mennene sine, uansett hvor tragiske, dumme og destruktive valg de tar for seg selv, kona og barna?
Jeg tror ikke det, og det er ikke emosjonelle eller humanistiske grunner til at jeg tror at underordning ikke alltid betyr at man gjør som mannen sier. Underordning i møte med myndighetene betyr heller ikke å uten unntak gjøre som myndighetene sier, for en skal lyde Gud mer enn mennesker (Apg 5,29).
I spørsmålet om sabbaten understreker Jesus også et prinsipp om at poenget ikke er å strengt og uten unntak følge en regel i seg selv, men bruke sunn fornuft og gjøre det som beskytter og opprettholder liv (Luk 6,1–11; 14,1–6).
Annonse
Dette prinsippet blir fint illustrert av Nabals kone, Abigail, i 1 Sam 25. Nabal blir av Bibelen beskrevet som «ond» og har nettopp skjelt ut kong Davids menn, noe som kunne kostet ham livet. Abigail, som i teksten blir beskrevet som «klok», gjør det motsatte av hva mannen hennes hadde besluttet, men ender da også opp med å redde livet hans.
Det finnes unntak fra det generelle prinsippet, og i spørsmålet om underordning, som i mange andre etiske spørsmål, vil det alltid finnes gråsoner. Dette motsier derimot ikke det faktum at kvinnens underordning er et generelt prinsipp som er godt å etterfølge.
Jahrs observasjon om at underordning kan være sårbart er relevant, samtidig som vi må være klar over at det er mye ved klassisk kristen teologi som kan skape sårbarhet, inkludert forståelsen om at homofilt samliv er synd. Vi må altså skille mellom de bibelske konseptene i seg selv, og hvordan vi best kan anvende dem, i motsetning til hvordan de noen ganger blir misbrukt. I tillegg er det avgjørende å være klar over at maktmisbruk også skjer blant motstandere av underordning. Bill Hybels og Carl Lentz er bare noen nylige eksempler.
En refleksjon av den antikke kulturen?
Enkelte tenker at bibelversene om underordning i ekteskapet og kvinnens rolle i menigheten bare reflekterer kulturen apostlene levde i, og dermed ikke er noe å bry seg med i dag.
Hvis apostlene hadde reflektert kulturen de levde i kunne vi derimot forvente oss at kvinner hadde hatt lederposisjoner i hjem og menighet, i motsetning til hva vi vet var tilfelle blant de første kristne. En romer har sagt: «Vi styrer verden, men våre kvinner styrer oss.» Markus Felix, en kristen advokat, beskrev den romerske religionen slik: «Noen templer er styrt av en kvinne med én ektemann og andre av en kvinne med mange ektemenn.»
Leser man kilder fra den gresk-romerske verden er det ikke uvanlig å lese om ektemenn som beskriver hustruene sine som de som styrer, og en mann beskriver til og med sin hustru som «min hustru og hersker». De gresk-romerske kildene, deriblant juristen Gaius, forteller oss at det var vanlig at kvinner hadde lederposisjoner i den romerske kulturen, samtidig som vi vet at en av de ledende religiøse skikkelsene var profetinnen av Delfi, som alltid var en kvinne.
I hermetiske grupperinger som ikke ble anerkjent av de første kristne, som montanistene, fantes det kvinnelige ledere, men dette kritiserte de første kristne. Om disse sa Tertullian i kritiske vendinger: «De er modige nok til å lære…»
Annonse
De første kristne forsto altså apostlenes ord om kjønnsroller som bindende, og det er ikke rart med tanke på at Paulus selv begrunnet sine formaninger om temaet med skapelse (1 Tim 2,12), syndefallet (1 Tim 2,13) og evangeliet (Ef 5,22–31), og ikke med kulturen.
Ståle Schrøder Heggset hevder i et debattinnlegg at ordningen med underordning står i veien for evangeliet, men Paulus mente at konens underordning, sammen med mannens kjærlighet, var en måte å vise evangeliet på.
Isolerer vi oss fra den historiske Kirken?
Se for deg at du kommer seint til en fest, og noen talere til denne festen har allerede forlatt sammenkomsten. Talerne snakket opprinnelig på et helt annet språk enn du behersker og kom fra en helt annen kultur. Ordene deres ble oversatt og skrevet ned, så du får lest dem, og du mener raskt at du forstår meningen med alt som ble sagt. På denne festen er det mennesker som kjente talerne personlig, som kom fra samme kultur som dem og som snakket det samme språket som talerne. Kan det være en idé å lytte ydmykt til deres tolkning?
Det er lett å tro at vi i dag vet best. Vi er som en som kom seint til festen og som umiddelbart tror vi forstår alt som ble talt om av talerne, selv om vi ikke var til stede, ikke kjenner talerne personlig og ikke kjenner språket og kulturen deres. Da ender vi også lett opp i det Christopher Hall kaller «en tradisjonsløs hermeneutikk».
Isolert fra resten av den historiske Kirken kan vi få liv og lære til å passe bedre overens med dagens kultur, men i praksis er vi konstant sårbare for hva enn mennesker må oppleve som «urimelig», fordi det ikke passer med hva de selv ønsker. Det finnes andre tolkningsnøkler enn våre egne subjektive følelser.
De første kristne som levde i årene etter apostlene skrev mye, og noen av disse kjente til og med apostlene personlig. De kunne gresk mye bedre enn hva noen av oss kan. De kjente kulturen på en helt annen måte enn vi gjør. Og de trodde alle at apostlenes ord om underordning i hjemmet og ulike roller i menighet gjaldt videre. Slik fortsatte kristne å lære og praktisere i nesten to tusen år, i mange ulike kulturer, før vi begynte å oppfatte underordning som urimelig og undertrykkende.
Kan det være at de første kristne vet bedre enn oss, som ikke bare kom litt seint til festen, men hele 2.000 år senere?
Annonse
Kilder:
Bercout, David. Will The Real Heretics Please Stand Up? A New Look at Today’s Evangelical Church in The Light of Early Christianity.
Fant, B. Maureen. Lefkowitz, Mary R. Women’s Life in Greece and Rome. A Source Book in Translation.
Hall, Christopher. Reading Scripture With The Church Fathers.
