Hva har vi lov til å snakke høyt om i bedehusland?

Jeg har mange ganger hatt lyst til å ytre meg mer. Men jeg har ofte latt være. Det er mange av oss. Vi kjenner bedehusland så godt at vi vet hvordan vi skal navigere. Vi vet hva som er tillatt å si høyt, hvor en kan mene hva, og hva som er sosialt akseptert og passer inn i bedehusland.

Selv om det er et visst mangfold, er det likevel temmelig homogent med tanke på hvordan en snakker og oppfører seg. Det finnes en egen kode, men få er nok bevisst på hva denne består i. Den sitter liksom bare i bedehusveggene.

Med kode sikter jeg til felles normer og kultur for hva som er aksepterte meninger og oppførsel. Det er det mye fint med. Men det har også sine ulemper. Hvis man for eksempel mener noe som ikke passer helt inn, da er det forståelig at mange lar være å si det høyt.