Debatt
Hva kan kirkerommet romme?
Publisert
Sist oppdatert
Takk til min gode kollega, biskop Solveig Fiske, for hennes respons (Dagen, 23.09) til mitt innlegg om stykket Himmeldronningen (Dagen, 20.09). Fiske er «enig i at det er enkelte utsagn og fortolkninger i stykket som er problematisk, og det er forståelig at det skaper debatt om hvorvidt dette egner seg for fremføring i et kirkerom.»
Hennes hovedargument for at stykket likevel ble vist i kirken, er at utsagnene i Himmeldronningen ikke stod alene, slik jeg hevdet i mitt innlegg. Fiske skriver:
Annonse
«Jeg mener … at fremføringen ikke blir stående alene når den er satt opp i en kirke. Alle utsagnene blir fremført på et særskilt sted som formidler troen igjennom hele sin arkitektur og interiør.»
Dette er et interessant argument, og her tenker Fiske og jeg noe ulikt. Mitt utgangspunktet er at et kunstnerisk uttrykk ikke skal formidle budskap som kommer i klar konflikt med den troen som kirkerommet forkynner gjennom sin utforming og sine symboler. Dersom man er i tvil, kan et alternativ til en stengt kirkedør være å åpne døren, men samtidig følge opp med et svar fra kirkens side av en eller annen art. Det må selvsagt ikke skje som en autoritær korreks, men i en dialogisk form, for eksempel gjennom en åpen samtale i forbindelse med en teaterforestilling.
Kan vi i dag forutsette at folk flest vet å tolke kirkens symbolunivers slik det er ment å forstås?
Fiske synes derimot å mene at en eventuell konflikt mellom et kunstnerisk uttrykk og troen blir løst ved at kirkerommet svarer på, og eventuelt også korrigerer, stykkets innhold ved at det «formidler troen igjennom hele sin arkitektur og interiør».
Jeg tror denne argumentasjonen er vanskelig å bruke. Kan vi i dag forutsette at folk flest vet å tolke kirkens symbolunivers slik det er ment å forstås? Og uansett hva folk forstår av kirkerommets arkitektur og interiør, vil det ikke være naturlig for dem å tenke at siden dette stykket fremføres i kirken, så uttrykker det nettopp den troen som kirken bygger på? I tilfellet Himmeldronningen er en slik antakelse desto mer naturlig når Fiske som biskop omtaler stykket positivt i programheftet.
Jeg er også usikker på om man med den argumentasjonen som Fiske her benytter, i det hele tatt kan sette noen grenser for hva som kan fremføres i en kirke, siden rommet jo alltid «formidler troen igjennom hele sin arkitektur og interiør».
Fiske avslutter sitt innlegg ved å vise til at dette stykket gir oss mulighet til å gå dypere inn i debatten om kunstens plass i kirken. Det er positivt, og den samtalen bør fortsette.
