Debatt
TABBE: Den velmenende Neville Chamberlain gjorde samme tabbe som mange andre politikere gjorde på den tiden: Han tok ikke Hitler på alvor, skriver Nils-Petter Enstad.
SCANPIX/Arkiv
Hva kan vi lære av Chamberlain?
Tomas Moltu i partiet Konservativt nøler ikke med å kaste britenes tidligere statsminister Neville Chamberlain under bussen etter at KS-redaktør Karl Andreas Jahr med ironisk treffsikkerhet har vist til likhetspunkter mellom Moltu og hans parti sine holdninger til Putin og Ukraina-krigen og Chamberlains ettergivenhet mot Hitler på slutten av 1930-tallet (KS 28. september).
Tomas Moltu kravler seg opp på en hest som ser ut til å være i høyeste laget, og derfra lyder det: «La meg igjen gjøre det klart, for ledelsen i Konservativt var Winston Churchill helten som reddet Europa fra nazismen, mens Neville Chamberlain har et tragisk ettermæle av svakhet, unnfallenhet og skam» (Dagen på nett 30. september.).
Det kan Moltu skrive fordi han, som alle vi andre, kjenner den historiske fasit. Etterpåklokskap er og blir den mest presise vitenskap. Denne kunnskapen hadde ikke Chamberlain i 1938, og det hadde heller ingen andre. For mange i sin samtid framsto derfor Chamberlain som den store helten og geniale strategen. Nærmest på autopilot ble han foreslått til Nobels fredspris; han hadde jo sikret «fred med ære, fred i vår tid», som han selv så beskjedent formulerte det.