Debatt
Hva kan vi lære av Chamberlain?
Publisert
Sist oppdatert
Tomas Moltu i partiet Konservativt nøler ikke med å kaste britenes tidligere statsminister Neville Chamberlain under bussen etter at KS-redaktør Karl Andreas Jahr med ironisk treffsikkerhet har vist til likhetspunkter mellom Moltu og hans parti sine holdninger til Putin og Ukraina-krigen og Chamberlains ettergivenhet mot Hitler på slutten av 1930-tallet (KS 28. september).
Tomas Moltu kravler seg opp på en hest som ser ut til å være i høyeste laget, og derfra lyder det: «La meg igjen gjøre det klart, for ledelsen i Konservativt var Winston Churchill helten som reddet Europa fra nazismen, mens Neville Chamberlain har et tragisk ettermæle av svakhet, unnfallenhet og skam» (Dagen på nett 30. september.).
Annonse
Det kan Moltu skrive fordi han, som alle vi andre, kjenner den historiske fasit. Etterpåklokskap er og blir den mest presise vitenskap. Denne kunnskapen hadde ikke Chamberlain i 1938, og det hadde heller ingen andre. For mange i sin samtid framsto derfor Chamberlain som den store helten og geniale strategen. Nærmest på autopilot ble han foreslått til Nobels fredspris; han hadde jo sikret «fred med ære, fred i vår tid», som han selv så beskjedent formulerte det.
Tabben fra 1938 er det heldigvis få som vil gjenta i dag.
Winston Churchill, som måtte overta Chamberlains konkursbo et drøyt år senere, hadde en annen analyse. Han slo allerede i 1938 fast at statsministeren hadde hatt valget mellom krig og vanære. «Du valgte vanæren og du får krigen», sa han.
Den velmenende Chamberlain gjorde samme tabbe som mange andre politikere gjorde på den tiden: Han tok ikke Hitler på alvor. Han trodde at ved å vise litt velvilje ville Hitler roe seg ned og være fornøyd. Folk av den typen, enten de er politiske ledere eller har andre funksjoner, blir aldri fornøyd. Det har Putin til felles med Hitler. I den grad vi har noe å lære av Chamberlain, må det være at man ikke tror man kan godsnakke med politiske bøller.
Tabben fra 1938 er det heldigvis få som vil gjenta i dag. At partiet Konservativt gjør seg til talerør for dette er derfor først og fremst underholdende. At Tomas Moltu, trolig på autopilot, det også, tillegger alle sine kritikere en frykt for at hans parti skal overta KrFs rolle på Stortinget, er ikke engang underholdende; det er bare pinlig. Selv Tomas Moltu må før eller siden ta inn over seg at pluss/minus 99 prosent av velgerne er uenige med både ham og partiet hans.
