Hva koster vekkelse?

Kan vekkelse koste noe? Kanskje ikke først og fremst i penger, men absolutt med tanke på menneskelige ressurser og tid.

Da «den første kristne vekkelsen» begynte, ga Gud sin enbårne Sønn til soning for alle menneskers skyld. Det kostet ubegripelig mye. Da vekkelsen «brøt løs» i Jerusalem, kostet det etter hvert tid, forfølgelse, fengslinger og martyrium for det store flertall av ledere.

Religiøse ledere var ute etter noen – som apostlene og Stefanus i Jerusalem, Tomas i India og Filip i Akaia. Folkemengden drepte Markus i Alexandria, og politiske ledere i Rom tok livet av Paulus og Peter. Johannes tilbrakte år på fangeøya Patmos.

I 300 hundre år, i Jerusalem, Lilleasia, Rom, Nord-Afrika og Asia ble vekkelseskristne forfulgt. Martyrenes antall er enormt. Vekkelsens ledere – apostler, kirkefedre, lokale pastorer – ble fengslet, torturert og drept.

Likevel bestemte unge mennesker seg for å følge Jesus koste hva det koste ville. Jeg er så fascinert av historien om Perpetua og Felicitas i Kartago (gjengitt i min bok «Jesus vant og vi vil vinne»).

Men det er andre typer kostnader jeg vil skrive om her.

Kommer det sann kristen vekkelse i folket som tilhører Den norske kirke og Metodistkirken, må vekkelsen nødvendigvis føre til et kraftig oppgjør med «frafallsteologien».

Vi kan verken vinne mennesker for Jesus eller lede dem på disippelveien uten å ha en klippefast tro på Bibelens budskap og ord. «Det er bedre om det blir hengt en kvernstein rundt halsen på dem som fører en av de nyfrelste vill.» Biskoper og prester og andre med makt blir utfordret.

Noen av de følgende eksemplene kan virke fremmede, men jeg tror de har overføringsverdi.

Min første opplevelse av utfordringer, gjelder falashajødene fra Etiopia da de kom til Israel. Stor var overraskelsen blant jødiske og israelske ledere da det gikk opp for dem at i denne gruppen jøder trodde de fleste på Jesus som Israels Messias.

Det var religiøse, kulturelle, språklige og utdannelsesmessige utfordringer. Da de skulle integreres i messianske (Jesustroende) menigheter, var utfordringene tilsvarende. Det gikk absolutt ikke alltid bra. Falashajødene falt utenfor.

«Shahin» som jeg skrev om i boken «Konvertittene», er et annet eksempel. Den iranske familien kom som flyktninger til Norge. Deres unge datter fant sine beste venner blant kristne. Etter både kristner møter og en leir bestemte hun seg for å tro på Jesus.

Da hun gråtende og skjelvende gjennom telefon fortalte det til sine muslimske foreldre, skrek faren til henne: «Du får aldri mer komme hjem! Kommer du, dreper jeg deg!»

Så hva var alternativet? Noen unge kristne kvinner i en by ikke langt unna måtte stille et rom til disposisjon, følge henne opp med daglig fellesskap, lytte til hennes utfordringer, gi henne mat og tid og så videre. Dette er vekkelsens realitet: Det koster – og gir velsignelse.

Både konfrontasjon og takknemlighet i vekkelsens kjølvann

Hvem av oss har ikke hørt om vekkelsene i Kina og Cuba? Og hva det har kostet! Om du ikke kjenner til det, så råder jeg deg til å lese. Jammen, det er helt annerledes her, sier du. Ja vel, men vi har vårt «moralpoliti» og «religiøse politi» også her. Kanskje det ikke blir fengsel og tortur, men utestengelse og tap av jobb?

Jeg besøkte en konferanse for kristne ledere nord i Vietnam. Politiet hadde gitt tillatelse til å samle femti mennesker. Det kom 1500! De fleste hadde syklet eller kjørt moped langt – helt fra fjellene der Hmongfolket bor, mange hadde båret syklene og mopedene flere kilometer gjennom skogene for å unngå politikontroller.

Ved siden av meg satt en Hmong-evangelist. Gjennom hans virksomhet var flere hundre kommet til tro i landsbyen. Politiet truet ham: Hvis han fortsatte, ville hus og eiendom bli tatt fra ham, verken han eller konen ville få arbeide, og barna fikk ikke få gå på skole. Men hvordan kunne han slutte når han så den veldige forvandlingen som skjedde når mennesker ble frelst og satt fri fra onde åndskrefter?!

Den unge gutten og hans bestemor flyktet fra Sør-Sudan etter at hans far, evangelisten, og hans kone var blitt drept av muslimske soldater. Bestemor sa: «Din pappa døde fordi han elsket Jesus så høyt!»

Gutten kom til Norge som enslig flyktning, alvorlig syk og med mange traumer. Han trengte en kristen familie, «mamma» og «pappa» og søsken. Hvem ville ta imot ham, bruke mye tid, være med ham til lege og på sykehus, våke om nettene og så videre? Bare det å ta imot én, koster.

I Garissa i Kenya kom en kveld, i mørket da ingen kunne se dem, to somaliske kvinner hjem til en pastor. Jeg fikk være til stede og lytte og be. De hadde begynt å gå til en kirke, for de hadde oppdaget at det var noe med denne Jesus.

Da mennene oppdaget konenes hemmelighet, truet de dem: «Vi skiller oss og tar barna fra dere. Fortsetter dere å gå til de kristne, dreper vi dere.» Kvinnene visste at truslene var reelle. Hva skulle pastoren og menigheten gjøre?

Jeg har nylig møtt somaliere som har forlatt islam og blitt kristne. Deres egne familier truer dem og utstøter dem, ektefellene forlater dem og tar barna fra dem. Unge mennesker blir sendt til rehabiliteringssentre. Hva vil skje hvis det blir vekkelse blant somaliere i Norge – eller kanskje det bare er én eller noen få som kommer til tro på Jesus? Er menighetene i Norge villige til å ta «kostnadene»?

Det kom to somaliske kvinner bort til et par iranske kristne som evangeliserte på gata i Bergen. Nikaben vitnet om at de var muslimer, men i hjertet hadde de begynt å følge Jesus. «Vi tror også på Jesus», sa de stille før de forsvant – ganske sikkert i frykt for at noen andre i det somaliske miljøet skulle se dem. Er vi klare til å ta imot nye kristne med streng muslimsk bakgrunn?

Når forfulgte kristne forstår en bibeltekst bedre

Eller om det blir vekkelse blant rusmisbrukere og uteliggere og ikke bare blant «pyntelige folk». Jeg tror ikke det bare blir «pyntelig folk» i en vekkelse, slike som vil passe inn i våre pyntelige menigheter. Utfordringer vil følge vekkelsen.

Kanskje kulturen i en menighet må endres? Mange må følges opp og gis hjelp på så mange måter. Hvem var det som kom til Johannes i ødemarken? Hvem var det som fulgte Jesus?

En venn ringte og spurte: «Tror du på vekkelse? Ber du om vekkelse?» «Ja, selvsagt!» svarte jeg. Jeg lengter inderlig etter vekkelse. Det hadde vært behagelig om vekkelsen ikke hadde hatt store omkostninger og bare vært fryd.

Lengter jeg fortsatt etter vekkelse? Jeg må si som den vietnamesiske evangelisten: «Hvordan kan jeg la være når jeg ser forvandlingen som skjer i mennesker?»