Debatt
Hva må til for at en kirke skal kunne kalle seg en kristen kirke?
Den første kristne bekjennelse var slik: «Jesus Kristus er Herre!» Det var en anerkjennelse av mennesket Jesus som himmelens Gud. Det er et ekko fra juleevangeliet: Barnet i krybben var «Kristus Herren».
Da Jesus kalte sine disipler til å følge seg, gjorde han det som den Gud han er.
Annonse
Dietrich Bonhoeffer skriver i den berømte boken sin «Etterfølgelse» at Matteus på tollboden kjente i dypet av sitt hjerte at han i møte med Jesus sto ansikt til ansikt med Gud. Det var ingen invitasjon han fikk, men en befaling. Det var ingen vei tilbake. Det ble oppbrudd og nytt fellesskap både med Gud og mennesker. Framtida kjente Matteus ikke. Jesus var mer enn nok for ham der og da. Men Jesus så nok hva som lå der framme.
Matteus skulle med sitt oppbrudd bli forfatteren av et evangelium som til de grader skulle forandre verdenshistoriens gang, og bringe lys og håp til millioner av mennesker.
En kristen kirke er en kirke som kaller folk til oppbrudd fra denne verden til et liv i Jesu selskap og etterfølgelse. Jeg vil ikke i denne artikkelen gå så mye mer inn på ekklesiologien (læren om menigheten), men se mer på hva det innebærer for forkynnelse og livsførsel å være en kirke som følger Jesus som Herre, og når jeg bruker begrepet «kristen», handler det ikke om frelse ved troen på Jesus, men om kirkens lære, forkynnelse og liv.
Jesus markerer selv at det er de som gjør det han sier som har han som Herre (Matteus 7). Det er ikke de som sier Herre, Herre, ikke de som har det bare i munnen, men de som har det i hjerte, munn, hender og føtter. Det er den kirken som forkynner og praktiserer Jesu ord som er kristen, og med Jesu ord mener jeg Bibelens ord.
Han sier selv i Johannes 5 at Skriftene vitner om ham. Det høres selvfølgelig ut, men er aldri det. Djevelen vil alltid problematisere og tåkelegge Bibelens ord for kristne, og teologene låner ham gjerne sin penn.
Å følge Jesus betyr å dyrke vennskap med ham, stå ham nært, gå der han leder, elske ham, tilbe ham, ære og lyde ham. En kristen kirke er et Jesus-tilbedende fellesskap.
Så handler det om å bidra til å virkeliggjøre Jesu store visjon om å gjøre alle folkeslag til hans disipler, dvs. fullføre Misjonsbefalingen i Matteus 28,18–20.
I Markus 16,15 siteres Jesus slik: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for alt det som Gud har skapt». Jesus selv demonstrerte hvordan dette skulle gjøres ved å bruke store deler av sine siste tre år på jorden i det offentlige rom, der han forkynte Guds rike, helbredet de syke og kastet ut plageånder. Frihetens time var kommet for de undertrykte.
Annonse
Hans livsprogram uttrykte han slik: «Menneskesønnen er kommet for å lete etter det som var fortapt for å frelse det.» En kirke som følger Jesus må ha samme agenda.
En slik kirke er altså en disippelgjørende kirke som forkynner Guds rike i det offentlige rom, helbreder de syke, setter fri de besatte, kaller til omvendelse, tro og etterfølgelse, fostrer og utruster dem som lar seg frelse slik at de kan gi Guds vidunderlige gaver videre til andre.
Kallet til omvendelse er en rød tråd gjennom hele Bibelen, og en sentral del av både Johannes døperens, Jesu og apostlenes forkynnelse. Skal en kirke være kristen, må den gå ut der folk befinner seg og kalle dem til omvendelse fra et syndig liv uten Gud, til et rettferdig liv sammen med Gud.
Djevelen vil alltid problematisere og tåkelegge Bibelens ord for kristne, og teologene låner ham gjerne sin penn.
En kirke som forkynner tilgivelse og nåde uten omvendelse, lurer folk til å tro at de er innenfor mens de står utenfor. Det er et tungt ansvar.
Hva skal menneskene vende om fra? Kort fortalt sin vantro, egenrådighet, ugudelighet, egoisme, ondskap og mye mer. Folk som lever i slike ting, er skilt fra Gud og lever under hans vrede. De trenger å vende om og bli frelst av Jesus. Dette må en kirke forkynne om den vil være en kristen kirke.
Ved to anledninger sendte Jesus disiplene ut for å forkynne og helbrede i landsbyene i Israel. En sann Kristi kirke er en kirke som sender misjonærer ut i verden for å forkynne Guds rike for unådde folkeslag. Menigheten i Antiokia, som vil leser om i Apostelgjerningene 13, hadde forstått dette. De sendte ut Paulus og Barnabas til Kypros, og slik startet den kristne verdensmisjon. En kirke som ikke sender, har misforstått sitt oppdrag i verden. For hvordan kan noen forkynne uten å være sendt? spør Paulus i Romerbrevet 10.
Det gamle testamente (GT) var Jesu egen bibel. Han trodde og forkynte alt som står i denne uvanlige og fantastiske boken. «Om himmel og jord skal forgå, så skal ikke en eneste prikk i loven (GT) forgå», sa han. Når kirker i dag nærmest annullerer GT, og setter GT opp mot NT følger de ikke lenger Jesus. De er blitt antikristelige. For tror kirken at Jesus er Gud, og det er jo fundamentet for dens eksistens, må den erkjenne at han også er forfatteren av GT, at han er den Herren, JHVH, som talte gjennom Moses og profetene.
På denne bakgrunn kan vi trygt slå fast at Jesus avviser likekjønnede ekteskap og alt som pridebevegelsen står for. Det er hedenskap og avgudsdyrkelse. I 3 Mosebok 18,22 står det, adressert til menn: «Du skal ikke ligge med en mann slik som en ligger med en kvinne. Det er avskyelig.» Slike ord setter den rette standarden, og slik må en kirke forkynne om den vil følge Jesus, og være til hjelp for dem som kjemper med sin seksualitet.
Annonse
En kirke som forkynner tilgivelse og nåde uten omvendelse, lurer folk til å tro at de er innenfor mens de står utenfor.
Skal en kirke være kristen, må den innrette sitt arbeid mot de fattige og underprivilegerte i samfunnet, mot «enker, farløse og fremmede (flyktninger)» for å bruke Bibelens termer. Kirken må bøye seg til de som ligger nede, liksom dens Herre kom ned fra himmelens herlighet for å gi sitt liv til frelse for alle på et kors. Ingen har bøyd seg så dypt som Jesus, ingen ble så fattig som ham for å gjøre mange rike, og for å si det så forsiktig jeg kan: det sømmer seg ikke for en kristen kirke å framvise stor rikdom i verden. Det er ikke i Kristi ånd.
Jesus har alltid identifisert seg med sin forfulgte kirke. Da Saulus dro til Damaskus for å arrestere kristne, ble han møtt av Jesus i et syn og fikk spørsmålet: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?» Den forfulgte kirken er Jesu hjertebarn. En kirke som vil følge Jesus må derfor identifisere seg med sine forfulgte trossøsken, hjelpe dem med det livsnødvendige, besøke dem i fengsel og se til dem ved sykdom, dersom det er mulig.
En kristen kirke må være radikal som Jesus. Han sa i forkant av sin død: «om noen vil være sammen med meg, må han ta opp sitt kors og følge meg».
Skal kirken være kristen, må den innrette seg på å møte motstand og forfølgelse, ja, i noen tilfeller martyrdøden. Dette er mer enn ord. Hvert år blir det registrert 6.000 drap på kristne som er religiøst motivert. Men her kan vi regne med store mørketall.
Millioner av troende blir i tillegg utsatt for grov diskriminering, undertrykkelse og utstøtelse fra familier og lokalsamfunn. De velger å ta opp sitt kors og tåle ubehag, savn og smerte for å få være med Jesus i dette livet, og senere i all evighet i hans himmel.
En kirke som ikke bærer korset, som prøver å tilfredsstille menneskene ved å tilpasse budskapet sitt til hva myndighetene eller folk flest mener, er ikke en Kristi kirke. Den har ikke bare tapt sin berettigelse, men også sin sjel.
Ved å få folk til å tro at Gud sier ja der han sier nei, er den institusjonen som skulle vært Guds talerør inn i verden, blitt et redskap for djevelen.
