Hva med å bli prest?

I disse dager får tusenvis av unge svar på sin søknad om høyere utdanning. Det er enorme valgmuligheter, mange bruker lang tid på å finne ut hva de skal bli.

Det er ikke enkelt, og det er et valg som vil ha konsekvenser for mange år framover. Det er fortsatt mulig å ombestemme seg.

Jeg har lyst til å slå et slag for teologistudiet. Jeg skjønner at mange unge kvier seg for dette. Det er store endringer i kirka. Organiseringen av kirka er noe endret og flere endringer vil komme. Man kan spørre seg; er kirka en trygg arbeidsplass?

For mange er nok også innføring av likekjønnet vigsel ­krevende.

Det kan være krevende å fronte sitt syn uansett hvilket syn man har. Vi har sett hvilken støy dette lager i media.

Etter vedtaket har også noen organisasjoner og andre kirkesamfunn trukket seg unna eller lurer på om de kan samarbeide med den norske kirke.

Vi har vært gjennom ei tid der det har vært og er mange krevende saker.

Folk begynner å bli trøtte. Vi trenger å gå tilbake til det som er kirkens egentlige oppgave; å forkynne evangeliet; fortelle mennesker hvem Jesus er!

Det er derfor jeg er prest. Jeg startet på Misjonshøgskolen med kall til å bli misjonær og vi var det i noen år, å bli prest var ganske fjernt for meg. Det kom etter hvert.

Etter hvert som jeg har jobbet som prest i mange år, forskjellige steder i landet, har jeg skjønt at Den norske kirke har et enormt nedslagsfelt. Den møter folk flest i ulike faser av livet; ved dåp og dåpssamtalen kommer man nær folk i en veldig viktig fase av deres liv, og de bærer det mest dyrebare de har fram til dåpen. Gjennom ulike trosopplæringstiltak får presten sammen med andre medarbeidere og frivillige møte barn og foreldre/foresatte og etter hvert søsken igjen.

Og ikke minst ved konfirmasjon. Ungdommer i sin mest sårbare og påvirkelige alder kommer ganske frivillig til kirken, er med på leirer og andre ting og får en smak av hva tro er.

Også i forbindelse med dødsfall og kriser kommer man nær folk. Vi har et budskap om håp å komme med inn i disse situasjonene. Det er opp og ned hvor mange som kommer på gudstjeneste forskjellige steder i landet. Men også der treffer man store deler av befolkningen i løpet av et år.

Selv om mange har et distansert forhold til kirka, betyr den noe for veldig mange.

Jeg husker da jeg skulle slutte som prest i Vingrom på Lillehammer kom ei dame bort til meg og sa at hun synes det var leit jeg skulle slutte; «Du er jo presten vår!» sa hun. Jeg kan ikke huske å ha sett henne på gudstjeneste.

Å være prest er å være kirkas representant i bygda eller byen både med å forkynne evangeliet, men også å bry seg om folk og se dem. Prester vil vi alltid trenge i kirka!

Lykke til med et stort og viktig valg!