Hva med en økumenisk dåpsordning?

I Dagen 28.11. hadde Oddvar Søvik en lang og god artikkel om at barn trenger å bli døpt. Han påviser at det ble de i oldkirken. Mange sitater helt tilbake til 200-tallet trekkes fram.

Den universelle kirken er nå splittet i synet på dåpen både når det gjelder dens innhold og form. De historiske kirkene døper barn slik man har gjort siden kirkens eldste tid. Den døptes tro er dermed ikke aktuell å forholde seg til.

I kirker som begynte sitt virke senere enn 1550-tallet, er dåpen en bekjennelse av den tro på Jesus Kristus som den døpte har.

Tidligere døpte man bare voksne. Men nå synes det som om dåpens aldersgrense kryper nedover, slik at barn også kan bli døpt i enkelte av disse menigheter. For de kan også tro på Jesus hvis troen ikke defineres som det å holde fast på kunnskap, men av tillit til ham.

Det mener man at spedbarn ikke kan ha. Derfor blir ikke de døpt. Men må man ha et slikt dåpsskille i kirken?

Jeg mener nei og vil redegjøre for en ordning som kan uttrykke en økumenisk dåpsforståelse. I boken «Hva er greien med...?» av Daniel Sæbjørnsen, omtaler han dåpen under stikkordene bekjennelse, begravelse og begynnelse. Det synes jeg er tre ord som kan benyttes for å beskrive en økumenisk dåpsforståelse og dåpshandling.

De kan også utgjøre tre deler i en liturgisk dåpsordning. Før bekjennelsesdelen er det naturlig å be en bønn om at Gud i dåpshandlingen må la Den Hellige ånd virke ved Guds Ord og vann, og takke ham for at den døpte forenes med Jesus Kristus som frelser fra syndens og djevelens makt.

Bekjennelse

Bekjennelse inkluderer tro. I dåpssammenheng gjelder det den tro som den apostoliske trosbekjennelsen gir uttrykk for. En kortere utgave ble anvendt i tidlig kristen tid. Søvik siterer fra Hippolyts kirkeordning fra ca. år 200. Der heter det: «Døp først de små barn. De som kan tale for seg skal svare for seg selv. De som ikke kan tale, skal foreldrene eller en annen som hører familien til, svare for.»

Dåp og tro: Små barn trenger også å bli frelst

Hva de ble spurt om og hva som ble svart, vet vi ikke. Men snart ble det knyttet spørsmål til hver av de tre delene i trosbekjennelsen. Presten spurte barnet. Barnet svarte. Eller en eller flere voksne gjorde det på barnets vegne hvis det var for lite til det. Dette ble vanlig praksis opp gjennom vestkirkens historie. Presten siterte først forsakelsen og det ble svart ja til den. Deretter fulgte hver av trosbekjennelsens tre deler, og det ble svart ja på spørsmål om den som skulle døpes, trodde på dette. Denne ordningen ble benyttet i Den norske kirke til ca. år 1900 (?). I DELK ble den beholdt til for noen år siden.

Ellers synes ordningen å være erstattet av at menigheten framsier trosbekjennelsen. Men den danske kirken har visst beholdt den gamle praksisen ved en ny dåpsliturgi.

Den som skal døpes, spørres altså her om sin tro. Enten vedkommende er spedbarn, eldre barn eller voksen. Presten spør ved hver trosartikkel som han siterer: «Tror du på...?» Den som bærer spedbarnet, svarer ja på barnets vegne. Men et slikt barn kan vel ikke tro?

Gud skaper troen i barnet ved dåpen, sies det gjerne i lutherske kretser. Men det vet vi ikke om han gjør. Troen kommer av å høre Guds ord (Rom 10,17). Derfor mener jeg at i en økumenisk dåpsordning må barnet få høre om Jesus før dåpen. Foreldrene bør synge kristne sanger og lese i Bibelen sammen med barnet. Ja, gjerne også før barnet blir født. For det kan reagere på noe det hører. Det viser både Bibelen og vår tids kunnskap om fosteret.

Et foster kan høre om Jesus. Men kan det tro? De som mener at det er preget av synden, vil kanskje være skeptisk til det. De som ikke deler denne læren om arvesynden, er nok mer positivt innstilt. Men det forutsettes fra gammelt av at den som bærer barnet, foreldre og faddere/vitner bekjenner seg som kristne. Det er vel naturlig at de er nattverdsdeltakere og aktive i menigheten. Disse troende personene bærer dåpsbarnet til Herren. Det kan da tales om «deres tro» (Mark 2, 5). Antakelig inkluderer den også dåpsbarnets tro.

I DELK-liturgien spurte presten : «Vil du bli døpt på denne tro?» Det skjedde rett etter at den som skulle døpes, hadde svart ja om troen – direkte eller indirekte. Så foregikk selve dåpen.

Troen og bekjennelsen av den spiller i denne ordningen en mye større rolle enn vanlig i kirker med barnedåp. Det vil også være en klar markering av troens betydning dersom Mark 16,16 leses. Det bør skje ved overgangen mellom bekjennelses- og begravelses-delen (Matt 28,16–20 bør siteres helt i begynnelsen av dåpsliturgien). Dermed er man vel kommet de som ikke døper spedbarn, er godt stykke i møte?

Begravelse

Kirkesamfunnene kan nok være enige om at selv vannseremonien kan oppfattes som en begravelse hvis den forgår som neddykking og ikke overøsing. I Didache fra ca. år 100 prioriteres neddykking. Men vannoverøsing kan også benyttes særlig i de tilfellene der det ikke er mulig med neddykking. Så begge former for dåp må betraktes som gyldige selv om bare den ene er bevitnet i Bibelen.

Men hva betyr vannseremonien? For noen kirker er den en lydighetshandling. Siden Jesus har bedt oss om å døpe, gjør en det som tegn på at en vil ha ham som Herre i livet sitt. Man velger å vende seg bort fra synden; ja, begrave den på en symbolsk måte (Rom 6,2). I disse kirkene tales det om «da jeg døpte meg». Dåpen blir forstått som noe den døpte gjør.

Omvendelse og tro, deretter dåp

I de historiske kirkene legger man derimot vekt på at dåpen er noe Gud gjør med den døpte (Kol 2,12–13; Tit. 3,5).

I overensstemmelse med Rom 6,3 tales det her om at den døpte ble døpt. Dåpen er Guds gjerning, hans gave. Han lar den døpte bli forenet med Jesus i hans død og begravelse (Rom 6,6). Da blir det gamle mennesket med sin synd gjort til intet (Rom.6,6). Det skjer en reell, men åndelig, enhet mellom den som døpes og Kristus. Hans korsfestelse og begravelse blir den døpte til del i vannseremonien (Kol 2,12). Derfor kan han stå rettferdig for Gud (Tit 3,7).

En økumenisk dåpsordning må gi uttrykk for denne bibelske dåpsforståelsen.

Begynnelse

Men den døpte blir ikke bare begravet med Kristus i dåpen. Nei, han blir også oppreist med ham til et nytt liv (Rom 6,4). Det begynner i dåpen og markeres når den døpte reises opp igjen etter neddykkingen. Han er blitt levende fordi han i dåpen har fått del i Jesu oppstandelse fra de døde (Rom 6,8–9). Det er et liv, en tilværelse, der synden som har fått dødsstøtet, ikke skal herske over den som er døpt (Rom 6,8–14). Han skal stille seg og sitt liv til tjeneste for Gud (Rom 6,13).

Fra gammelt av ble begynnelsen til dette nye dåpslivet markert ved at presten la hånden på den døptes hode. Slik gjøres det i mange kirker ennå. Det som sies, viser at det er Den Hellige Ånd som er drivkraften i dette nye livet.

Bekjennelse, begravelse og begynnelse mener jeg kan være gode stikkord for en økumenisk dåpsordning. Den har bibelsk substans og er langt på vei i samsvar med oldkirkens dåpsforståelse – både i innhold og utforming.

Derfor kan den kanskje både utfordre og inspirere kirkesamfunn til forandringer når det gjelder sin egen ordning for dåp? For det er viktig for økumenikken at kirkene kan møtes i det som regnes for kirkenes grunnleggende handling.

Kanskje kirkene her til lands kunne begynne en samtale om dette?

Her utfører presten barnevelsignelse i stedet for dåp