Hva nå for Afghanistans kvinner?

Spørsmålene er mange etter at afghanske byer falt som dominobrikker for Taliban. To av dem er disse: Hvordan kunne det skje? Og hva kan nå gjøres for dem Taliban-styret rammer hardest?

Om noen få uker er det 20 år siden 11. september 2001. Ingen som var gamle nok til å se på TV den dagen, vil glemme det vi så da kaprede sivile fly fløy rett inn i tvillingtårnene, World Trade Center, i New York.

Allerede 7. oktober 2001 innledet USA operasjonen Enduring Freedom. Afghanistan ble invadert for å ødelegge terrornettverket al Qaida, fange lederen Osama bin Laden og styrte Taliban-regimet som hadde gitt nettverket tilfluktssted. Var invasjonen omstridt da, er den det enda mer nå.

Hva var det som gikk så fryktelig galt? John Sopko, USAs generalinspektør for afghansk gjenoppbygging, er nådeløs i sin vurdering av krigen i Afghanistan, som har krevd minst 160.000 mennesker livet.

Han sier til NTB at hovmod er en av forklaringene på nederlaget: Man trodde man kunne skape «et lite stykke Norge» i et trøstesløst land. En annen forklaring er manglende ærlighet om utviklingen i Afghanistan.

Flere eksperter peker også på at pengene som ble pumpet inn i Afghanistan, bidro til voldsom korrupsjon, som igjen gjorde at folket mistet tilliten til Kabul-regjeringen.

Statsminister Erna Solberg uttaler til NRK at «vi klarer ikke å skape demokrati og fredelige løsninger, uten at de som er i landet jobber sammen om det».

En trenger ikke se lenger enn til Irak, for å skjønne at hun har rett. Den amerikanskledede invasjonen i Irak skapte ikke fred og demokrati, men kaos, terror og flyktningkrise.

Samtidig skal vi passe oss for å legge ansvaret for nederlaget på afghanerne alene. Vesten gjorde ulykkelige feilvurderinger i Irak. Mye tyder på at det samme har skjedd i Afghanistan. Dette må vi lære av.

Det er ikke bare tolker og andre som jobbet med de vestlige styrkene, som nå er nervøse. To grupper er virkelig latt i stikken. Den ene gruppen er stor: Det gjelder Afghanistans kvinner. Den andre er bitte liten: den lille kristne kirken.

Det lover ikke bra at folk allerede dagen etter Talibans maktovertagelse begynner å sladde bilder av kvinner i afghanske butikker, slik VG skriver.

Av alle ting man kunne gjøre når landet er i krise, prioriterer man altså dette: Å fjerne kvinnene fra offentligheten. Om de som gjorde det handlet på ordre eller ville være føre vár, er uklart. Ille er det uansett.

«Jeg må brenne alt jeg har oppnådd», sier en ung afghansk kvinne til the Guardian. Hun har arbeidet hardt og er nær ved å ta sin andre universitetsgrad. Nå kvitter hun seg med vitnemålene som hun er så stolt av. Hun frykter papirene er blitt farlige å ha i hus.

Viktige fremskritt ble oppnådd i Afghanistan når det gjelder kvinners rettigheter, blant annet innen helse og utdanning. Nå gjelder det å redde mest mulig.

Tirsdag overrasket Taliban med å holde pressekonferanse og love at de vil respektere kvinners rettigheter. Kvinner skal både få studere og jobbe, sa Taliban-talsmann Zabihullah Mujahid, men han slo samtidig fast at det vil skje i henhold til islamske normer.

Med Talibans tidligere brutale kvinneundertrykkelse i minne, er det svært vanskelig å stole på ham. Først når Taliban over tid har vist at de respekterer kvinners rettigheter, er de troverdige.

Uttalelsen gir likevel et visst utgangspunkt når representanter fra det internasjonale samfunn innleder samtaler med Taliban. Her må det stilles ufravikelige krav om respekt for kvinners rettigheter. At det vil hjelpe å stille krav om respekt for trosfriheten, virker utenfor rekkevidde.

For enda mer sårbare enn kvinnene er Afghanistans lille, kristne kirke. Som konvertitter fra islam frykter de for livet. Faren for å bli drept er høyst reell.

Når afghanske konvertitter heretter banker på døren til Norge, bør innvandringsmyndighetene møte dem med atskillig større nåde enn tidligere.