Debatt
Hva sier historien om landet Israel?
En gang mot slutten av det babylonske fangenskap (606 -538 f. Kr.), gjengir perserkongen Kyros beskjeden fra oven:
«Så sier Kyros, kongen i Persia: Herren, himmelens Gud, har gitt meg alle kongerikene på jorden. Han har pålagt meg å bygge et tempel for ham i Jerusalem i Judea. Gud være med alle dere som tilhører hans folk! Dere kan dra opp til Jerusalem i Judea og bygge templet for Herren, Israels Gud. Det er han som er Gud i Jerusalem» (Esra 1,2-3; jf 2 Krøn 36,23).
Annonse
Kyros sier i klartekst at Jerusalem ligger i Judea. Hele 71 ganger er Judea nevnt i Bibelen, 43 ganger i NT, 28 ganger i GT. Men er ikke denne kongen bare en oppdiktet person i Bibelen? Ikke ifølge Wikipedia:
«Kyros stammet fra Persis, som er omtrentlig dagens iranske provins Fars, og spilte en avgjørende rolle i å definere den nasjonale identiteten til dagens Iran, men i sin tid hadde Kyros en innflytelse på religion, politikk og militær strategi, foruten også på både de østlige som de vestlige sivilisasjoner. Den persiske innflytelsen på den antikke verden strakte seg til sist så langt unna som Athen, …».
Samme kilde opplyser også om hans antatte grav, tidsangivelse etc. basert på en tilnærmet identisk beskrivelse fra den greske geografen Strabon, død 24 e. Kr. og den senere Arrianos, gresk historiker:
«Kyros den stores levninger kan være gravlagt i hans hovedstad Pasargadae hvor det i dag fortsatt står en grav av kalkstein (bygget i tiden 540–530 f.Kr.). Det er antatt at denne graven tilhører Kyros. I henhold til bevis i form av kileskrift døde Kyros en gang i desember 530 f.Kr».
Iran, Israels argeste fiende, som har forsynt Hamas med våpen i en årrekke, sitter selv med de beste bevis på at jødenes hjemland og hovedstad heter Judea og Jerusalem. Til hjemkomsten fra Babylon, bevirket av deres kong Kyros på 500-tallet f.Kr. hører også en annen opplysning til «Omkring 50.000 benyttet seg av Kyros’ tillatelse, Esra 2,64 etc. … De som vendte tilbake, hørte for det meste til Juda stamme. Derfor ble navnet «jødene» et navn på hele folket, jfr. Neh 1,2.4.10 etc.» (Bibelsk Oppslagsbok, s 439).
M.a.o. kom en stor gruppe jøder hjem fra Babylon til landområdet Judea, til Jerusalem i 538 f. Kr. og perserkongen Kyros ble kalt av Gud til å støtte, ja faktisk påskynde hjemkomsten.
Den joniske historikeren Herodot (484-425 f. Kr.) er den første som nevner navnet Palestina. På arabisk Filastin av folkeslaget som i Israels historie blir kalt filisterne. Men Herodot har gitt oss en utilsiktet opplysning, som Finn Jarle Sæle har fanget opp: «Herodot (450 f. Kr.), grekar og far til historieskrivinga, omtalar Palestina som eit jødisk område. Han seier at folket i Palestina er omskore, altså jødar. Filistarane var uomskorne» (Norge I DAG, 5.9.2017).
Palestina er altså bare brukt som et annet navn på Judea /Israel, der jøder var bosatt. Både i GT og NT brukes begrepet «Israels land» i vid betydning. Da kong David ble gammel og ikke kunne holde varmen, står det: «Så lette de over hele Israels land etter en vakker ung pike» (1 Kong 1,3). Ved Herodes’ død, sier Gud til Josef i Egypt: «Stå opp, ta barnet og moren med deg og dra til Israels land! … Han stod da opp, tok barnet og moren med seg og kom til Israels land» (Matt 2,20-21).
Annonse
Selv om landet på Jesu tid av romerne var blitt kalt Palestina, ville ingen jøde brukt det navnet. Filisterne var jo jødenes fiender. Så at en greker fant det passende å oppkalle landet etter filistrene; hva så? Bibelen er fullstendig taus om det navnet. Men så ble ikke selve ordet Palestina aktivert før i år 135 e.Kr. heller. Leif Knutsen, aktiv redaktør i Wikipedia, forklarer hvor og når det stammer fra.
«Det var keiser Hadrian som i år 135 brente Jerusalem, sådde jorden omkring med salt, korsfestet titusener, innviet Jerusalem som Aelia Capitolina – og ga Judea navnet Syria Palestina. Altså for å ydmyke jødene og knuse én gang for alle deres nasjonale frigjøringskamp» (Fra artikkelen «Omtrentligheter i påskequiz, Aftenposten 30.3.2008).
Så når Jesus og disiplene vandret mellom Galilea i nord og Judea i sør fantes det riktignok en gresk historiker, Herodot, som 400 år tidligere hadde kalt Judea for Palestina. Men det er langt fra det til en folkelig bevissthet på Jesu tid. At Palestina ikke var noe begrep de forhold seg til ser vi jo av at NTs skrifter ikke nevner det. Og slett ikke, som det blir hevdet i dag, at dette skulle være en palestinsk-arabisk nasjon. Forfatterne av boka Dobbeltspill fastslår:
«Det fantes aldri noen palestinsk stat, noe palestinsk kongedømme eller noen palestinsk nasjon, og det finnes ingen dokumenter fra oldtiden eller andre arkeologiske funn som antyder at det har funnes en palestinsk-arabisk nasjon. Omstendighetene som gjorde at landområdet Israel/Judea ble kalt «Palestina» er vel dokumentert. Etter at det romerske imperiet underla seg det jødiske kongedømme Judea i 63 f.Kr., fortsatte romerne å kalle området for «Provinsen Judea», og etter at templet ble ødelagt i 70 e.Kr., feiret romerne seieren med å prege en mynt med ordene: «Judea Capta», som betyr «Judea er beseiret».
Derfor er det historieforfalskning, påpekes det når en mufti uttaler: «Jesus ble født i dette landet, i Betlehem … han bodde også i Nasaret, flyttet til Jerusalem, ergo var han en palestiner (Dobbeltspill, sviket mot fredsprosessen, s 39. 41; norsk utgave 2012 MIFF; Utgitt 2011 av Itamar Marcus og Nan Jacques Zilberdik).
Nei, han var ikke det. Fem ganger i NT blir Jesus beskrevet som «en nasareer»; altså en mann fra Nasaret (jf Matt 2,23; Mark14,67; Apg 3,6; 4,10; 26,9).
Under Storbritannias Palestinamandat (1920–1948), ble romernes navn Palestina revitalisert. Men akkurat som Herodot den gang sa det, var det de omskårne som opprettet Palestine Post (dagens Jerusalem Post) 1932, og håndplukkede jødiske musikere fra flere europeiske land da nazi-ulmebrannen hadde startet i Tyskland, som dannet Palestine Symphony Orchestra i 1936.
