Hva skal vi med pinse? Og er alle kristne egentlig pinsevenner?

Når man søker på «pinse» i bildetjenesten til nyhetsbyrået NTB, får man opp bilder av biler i kø på vei til ferie og av folk som bader. Det sier nok en del om hva pinse betyr for moderne nordmenn.

I desember 2022 offentliggjorde Google sin oversikt over hva nordmenn søkte på oftest i 2022. Når vi ser på hvilke spørsmål vi ønsket svar på, kommer faktisk «Hvorfor feirer vi pinse» over både «Hvorfor angriper Russland Ukraina» og «Hvorfor er strømmen så dyr». Og i kategorien «Hva er...?» ligger «Hva er pinse» på førsteplass, foran «Hva er en oligark», «Hva er apekopper» og «Hva er EU».

Listen forteller ikke hvorfor så mange nordmenn har spørsmål om pinsen. En nøktern forklaring er antakelig at mange nordmenn opplever å mangle kunnskap om hva pinse er og hvorfor denne høytiden fremdeles blir ansett som så viktig at den er har egne fridager.

Men også blant aktive kristne er pinse en høytid det er kan være litt vanskeligere å forklare poenget med. På en annen måte enn jul og påske er den også forbundet med teologiske uenigheter.

Norges største protestantiske frikirkelige sammenheng er Pinsebevegelsen. Der står naturlig nok pinsen sentralt.

Men jeg kan aldri huske å ha møtt en pinsevenn som mener at pinsen er den kristne kirkes viktigste høytid. Man er ikke først og fremst pinsevenn, man er først og fremst kristen. Både jul og påske er viktigere enn pinse, vil antakelig også de fleste pinsevenner mene.

Men her er vi ved et sentralt moment, som faktisk skulle kunne samle kristne i større grad enn man først får øye på.

For et par år siden fikk jeg se videoopptak av Oase-møter fra rundt 1980. Dette var i den karismatiske bevegelsens spede begynnelse her i landet, og Oase-bevegelsen var mer kontroversiell enn den er nå.

Men der jeg satt, 40 år senere, og så på opptakene, tenkte jeg at det som ble sagt på talerstolen den gangen, kunne generalsekretærene i både Indremisjonsforbundet og Misjonssambandet uten videre selv ha sagt.

Her ble åndsnærværet først og fremst forstått som en drahjelp, en slags turbo eller en signalforsterker som levendegjorde evangeliet for tilhørerne. Det handlet ikke om bestemte fenomener, det handlet ikke nødvendigvis en gang om opplevelser eller følelser, og det var ikke eksklusivt knyttet til verken tungetale eller andre uttrykk for det som blir kalt nådegaver.

Ved siden av de mange teologiske stridsspørsmålene som i større eller mindre grad preger den kirkelige debatten, er synet på Den hellige ånd et av dem som gir mange konkrete, praktiske utslag. Grunnleggende kan vi spørre om karismatikken, altså nådegavebruken eller den opplevde åndsfylden, er et mål i seg selv, eller om den er en hjelp til å se Jesus klarere.

For dem som følger kirkeåret og forholder seg til faste liturgier blir Den hellige ånds vesen og gjerning jevnlig løftet frem. Men får Ånden sin rette plass i kristenlivet? Og hvordan er det hos dem som ikke følger like faste liturgiske mønstre?

På den annen side har vi gjennom årene mange ganger kunnet få inntrykk av at de karismatiske ytringene, og særlig ønsket om dramatiske helbredelser og andre slags mirakler, blir så sterkt vektlagt at mange kristne får behov for å ta med et «...men» når de skal svare bekreftende på at de feirer pinse.

Men dypest sett er jo alle kristne pinsevenner. Det går ikke an å være kristen uten Den hellige ånd. Ånden er ikke forbeholdt de spesielt interesserte, eller de spesielt åndelig anlagte. Man kunne si snarere tvert imot.

Derfor er det særlig nyttig at vi de senere årene har fått flere gjennomarbeidede bidrag til en kristen teologi fra et pentekostalt perspektiv. Her er Høyskolen for ledelse og teologi naturlig nok en viktig bidragsyter.

Jeg tror likevel aldri jeg har funnet Den hellige ånds sentralitet omtalt så presist som i Terje Hegertuns avskjedsforelesning på MF i fjor. En forkortet utgave ble publisert her i avisen i februar. Der skriver han blant annet: «Hva er det som kommer først og sist når vi skriver teologi? Må dogmatikk og troslære med nødvendighet starte med Gud og ende med læren om Den hellige ånd? Kan det like gjerne være motsatt?»

Med henvisning til den anerkjente irske teologen Alister McGrath spurte Hegertun hvorfor Ånden har blitt behandlet som treenighetens Askepott «der hun sitter gjenglemt hjemme mens de to andre (Faderen og Sønnen, red. anm.) svinger seg rundt på det teologiske ballet.»

Ikke minst for dem som gjerne vil snakke mer om pinse, mer om Den hellige ånd, er det da viktig å tenke gjennom hvordan man tenker. For Ånden må være noe langt mer grunnleggende enn det subjektive og følelsesladde. La meg bruke et eksempel fra en annen arena:

Forrige lørdag hadde jeg den ganske sjeldne gleden av å få oppleve Brann vinne cupfinalen på Ullevaal stadion. På tribunen havnet sønnen min og jeg ved siden av en for meg ukjent mann på anslagsvis 60 år.

Jeg var iført Brann-genser, og underveis i kampen snakket vi blant annet om tidligere cupfinaler Brann hadde spilt i, helt tilbake til 1970-tallet. Men etter kampen, da seiersgleden var stor, spurte han meg: «Men du holder kanskje ikke med Brann, du? Kanskje du holder med et annet lag?» Jeg hadde tydeligvis ikke jublet høyt nok.

Først syntes jeg det hele var nokså paradoksalt og litt festlig. Så slo det meg som en talende illustrasjon på et fenomen som jeg mangfoldige ganger har opplevd i kristne sammenhenger.

Hvis man tror at kraften i overbevisningen, graden av kristelighet, kan måles på hvor høyt man synger eller hvor høyt opp man holder armene i lovsangen, da ber man om å bli lurt.

Hvis det går an å trekke en parallell fra fotballbanen til kirken ble dette stående som et eksempel på forvirret og potensielt skadelig åndelighet – eller karismatikk. Hvis man opererer med et slags hierarki, hvor de sterkeste uttrykkene blir ansett som de beste, har karismatikken blitt til noe annet enn det pinsekraften handler om.

Dagen etter cupfinalen gikk 10-åringen og jeg til gudstjeneste i Filadelfiakirken i Oslo. Gudstjenesten ble en illustrasjon på hvordan frihet og rammer kan fungere godt sammen. I forbindelse med pinse passer det å nevne at David André Østby, som er Pinsebevegelsens mest sentrale lovsangsleder, og resten av lovsangsteamet ledet forsamlingen i den svenske teologen Britt G. Hallquists nærmest briljante tekst «Måne og sol».

I det tredje verset blir Åndens sentralitet og livgivende kraft tydelig uttrykt på en slik måte at både barn og vokse kan synge og tro: «Ånden, vår trøst, levende varm og hellig og sterk, taler om Gud, bærer oss frem dag etter dag. Herren vår Gud vil vi takke.» God pinse!

Møt noen av kirkehistoriens ukjente pinsevenner