Hva skjedde med skjønnheten?

Den siste tiden har det vært en debatt omkring musikkstil i kirker. På den ene siden har man de som mener at noen musikksjangre er ugudelig, mens andre sier at de fleste typer musikk kan brukes til å ære Gud.

Men jeg har lyst å dra vår oppmerksomhet mot det større bildet, nemlig det at noen ting faktisk er vakre, mens andre ting ikke er det. Det er ikke alltid like lett å skille, og ofte er vi uenig. Det vil si at det definitivt er et element av «øyet som ser» her.

Men så er det ting som de aller fleste mennesker er enige om er vakre, som for eksempel en soloppgang. Både ting som eksisterer i naturen og ting som vi mennesker skaper, har disse estetiske kvalitetene ved seg for oss mennesker.

Ofte ser vi at det vakre har struktur, symmetri, harmoni og orden og gjenspeiler gjerne noe vi ser på som godt. Motsatt har vi det stygge, som vanligvis preges av uorden, kaos, disharmoni og asymmetri og noen ganger henspiller på det onde.

Det vakre kan gi oss åndelig tilfredsstillelse, ærefrykt og fred. Det kan stimulere til personlig vekst, som utvikling av empati eller hjelp til å bearbeide følelser. Det stygge frambringer derimot følelser av usikkerhet, avsky og uro. Det kan i beste fall gjenopplive en tørst og streben etter det vakre og i verste fall gi drivstoff til håpløshet, desperasjon, sinne og angst.

I moderne tid har det vært en trend at mye av den menneskeskapte estetikken lener seg mer mot det stygge. Det skapes selvsagt fortsatt veldig mye vakkert i alle sjangre, men trendene i tiden preges gjerne av en flørting med det asymmetriske, provoserende, uordnede eller onde.

På kunstfronten så man en dreining omkring år 1900, fra kunst som både avbildet og i seg selv var skjønnhet, til det abstrakte, groteske og til og med ikke-estetiske. Spoler man fram til vår tid, har «kunst» blitt et innholdsløst og fullstendig subjektivt begrep. I dag er det i mange tilfeller et uhåndgripelig kaos som møter oss på kunstutstillinger. Kunst er kunst fordi kunstneren sier at det er det, ikke fordi man ser noe vakkert eller meningsfullt i det.

Innenfor arkitektur har man sett den samme utviklingen. Besøker man en renessanse- eller barokkirke i Roma, blir man nærmest overveldet av den storslåtte skjønnheten som preger dem, og man fascineres av tiden og evnene som krevdes for å utsmykke dem. Men rundt omkring i verdens storbyer reises nå stygge, upersonlige, grå industrielle kolosser.

De normbrytende og opprørske trendene gjør seg også gjeldende innenfor dans. En av de mest populære vestlige danseformene i vår tid er såkalt kontemporær dans. Noen av ideene bak denne typen dans er nettopp uorden, uforutsigbarhet og avbrudd i symmetri.

Jeg tror det samme kan sies om utviklingen i mange andre kunstneriske uttrykksformer, som mote, musikk, poesi, teater og film. Men det strekker seg også til ting som menneskelig framtoning og kroppsidealer. Grenser skal overskrides, regler skal brytes og det vi trodde var vakkert skal utfordres.

Etter drøyt 100 år med modernisme og postmodernisme, kan det til tider virke som at vanlige folk har blitt for uvitende til å forstå hva meningsfulle estetiske uttrykk er, og at det bare kan forstås av en kulturell elite. Det stygge blir noe frigjørende, mens det vakre er kjedelig og utdatert.

Selvsagt blir folk påvirket av disse trendene. Derfor liker jo noen å gå på kunstutstilling for å se en knust toalettskål eller å gå på konsert med en artist utkledd som en demon.

Men jeg kaller det ikke framgang. For det er en påfallende sammenheng mellom sekulariseringen av samfunnet og retningen som vestlige kunstmiljøer har tatt. Estetikken tok ofte en lovprisende rolle i tidligere tider. Men med bortfallet av den gudsorienterte dimensjonen i estetikken, ble den samtidig løsrevet fra skjønnheten.

Skjønnhet kommer fra Gud, og hans skjønnhet reflekteres i skaperverket. Jesus sa til og med at skjønnheten i skaperverket kan langt overgå det vakre som vi mennesker skaper: «Likevel sier jeg dere at selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av disse [liljene]» (Matt 6,29).

Som med vår moralske intuisjon, har vi også en estetisk intuisjon. Og, som med moral, så kan denne intuisjonen forvrenges. Dess mer vi normaliserer det stygge, dess mer forvitrer vår estetiske sans. På et visst punkt er vi nødt til å si at vår estetiske sans har blitt korrumpert og fordervet, sånn som vår samvittighet er forvrengt som følge av synden.

Når mennesket bruker sine gudgitte skaperevner til å løfte fram det stygge, er det å misbruke disse evnene. Da skaper man ikke ting som leder menneskesjelen mot den store Skaperen, men leder i stedet tankene mot håpløsheten i det falne skaperverket.

Våre egne rom og kirkerom: Kunstens forandringskraft

Samtidig kan vi være ærlige om at det er vanskeligere å skille det vakre fra det stygge enn for eksempel å skille godt fra ondt. Bibelen er ganske enkelt mer tydelig i moralske spørsmål enn i estetiske spørsmål.

Men når man leser instruksjonene om byggingen av tabernaklet, eller beskrivelsen av Salomos tempel, er det vanskelig ikke å tenke at mye av det som ble gjort var for at det skulle være vakkert. At Gud ba de beste håndverkerne pynte med gull og edelstener, i stedet for at ufaglærte pyntet med skinn og gråstein, må vel ha vært nettopp fordi gull og edelstener er vakrere.

Derfor tror jeg at skjønnheten i det vi skaper vil komme tilbake hvis visjonen om Guds herlighet står i tankene på den som skaper noe. Tenk på hva Paulus skrev i Fil 4,8: «Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det!»

Som troende bør vi legge vinn på disse tingene, selv om det vi skaper ikke nødvendigvis handler konkret om Gud.

Kanskje trengs en slags renessanse i den kunstneriske verden, en renessanse av hensikt og tankesett, for å ta tilbake en orientering mot skjønnheten og dens kilde.

Frå katedral til bedehus – kyrkjekunsten har sin plass

«Vokt Dem for ulven!»