Meninger
Hva skjer egentlig i vekkelsen?
Publisert
Sist oppdatert
Et særegent trekk ved norsk kristenliv de siste århundrene, har uten tvil vært de dype åndelige vekkelsene som har gått gjennom folket. I en interessant artikkelserie har Dagen satt søkelys på begrepet vekkelse, og noe av det som kan kjennetegne den.
Som 14 åring fikk jeg selv hjelp til å bekjenne troen på Jesus. Det skjedde under en møteserie med åndsbåren bibelforkynnelse, og som gav en periode med stor åndelig oppvåkning i ungdomsforeningen jeg var en del av. Mange kom frem og bøyde kne. Selv vågde jeg bare å rekke opp en forsiktig hånd, og be om forbønn. Samtidig ble dette noe av starten på min trosreise.
Annonse
Det meste skjedde likevel ikke på møtene. Nei, det var i tankene og i hjertene kampen stod. Ofte i sene kveldstimer, der mange av oss tumlet, kjempet og bad om å finne frem. En tid med dyp uro og sterk lengsel etter å få bli en av Jesu venner, og å få bli med når han kom tilbake for å hente sine.
På dette området synes jeg vel at noe av det som blir skrevet om vekkelsen ikke når dypt nok inn til kjernen i hva vekkelse er. Det blir flere ganger vist til det som kalles «manifestasjoner» som bekreftelsen på at Guds Ånd og vekkelsen er til stede. Samtidig blir vi oppfordret til å akseptere at vekkelse og de utslagene som følger med, ofte vil fremstå som «merkelige og annerledes» enn forventet.
Manifestasjonene som blir nevnt er likevel ikke mer merkelige enn at de aller fleste vel har erfaringer med dem, både latter, skjelving og krampe i magemusklene uten at vi tenker at Guds Ånd nødvendigvis er inne i bildet.
Vi blir samtidig oppfordret til å «vente på vekkelsen», noe som jeg synes lukker øynene våre for det som skjer midt iblant oss nå. For Gud vekker mennesker til liv rett foran øynene våre, og skaper en levende tro på den Herre Jesus, midt i et Norge som tilsynelatende har vendt Gud ryggen.
Et herlig eksempel på dette fikk vi nylig gjennom intervjuet som Egil Svartdahl gjorde i Plussord med Elisa Vagle. Der beskriver hun sitt opprør og sin vandring, og det som til slutt gav henne en ny retning.
Hun beskriver hvordan en dypgående forandring skjedde da Gud kom nær, og beskriver «manifestasjonene» på denne måten. «Plutselig så opplever jeg at jeg ser, kjenner og forstår Guds hellighet ... at han er hellig, og samtidig at jeg ikke er det, og at jeg skal dø, og det er riktig. Jeg er ikke god nok ...
Men så ser jeg at evangeliet er så vakkert.. at Han har gitt seg selv for at jeg skal få liv, så jeg kan få stå foran Guds ansikt og ha fred, – Gud du er vakker, du er god.»
I møte med slike vitnesbyrd kan vi kanskje prøve oss på en formulering som sikter inn på hva som egentlig skjer i vekkelsen. En sann og livsforvandlende vekkelse, vil alltid være en samvittighetsvekkelse, der «steinhjertet» blir byttet ut med et «kjøtthjerte», - som lever og elsker Gud, hans folk og hans bud og ord.
Annonse
Dette er «manifestasjonen» eller «mirakelet» som vi trenger å se, løfte fram og lengte etter slik Ronald Fangen så presist har beskrevet det:
«Guds menighet er jordens største under».
