Hva skjer med mennesket i himmelen?

I Dantes «Den guddommelige komedie» er vandringens mål himmelen. Forfatteren skildrer denne størrelsen som en ufattelig stor forsamling formet som en rose, hvor alle har reserverte plasser og skuer mot det guddommelige. Det er nærmest noe statisk som skjer, og jeg husker skuffelsen da jeg leste denne historien første gang.

Reisen gjennom helvete og skjærsilden var fylt med stort drama. Spennende og innholdsrikt. Ufattelig kraftige bilder, dramaturgi og redsler. Ja, en virkelig god skrekkhistorie. Til sammenligning ble himmelen beskrevet temmelig kjedelig, syntes jeg. Ingen utvikling, ingen dynamikk, bare et evig skue av Gud. En slik statisk og nærmest urørlig himmel hvor ingenting skjedde, bød meg litt imot.

Heldigvis var det ikke bare Dante som tenkte kreativt rundt disse religiøse størrelsene: helvete, skjærsilden og himmelen. Mange teologer i kirkens tradisjon har tatt til orde for det dynamiske ved «stedet». Bernard av Clairvaux (1090-1153) holder for eksempel frem det paradoksale ved himmelen.

For ham vil den slukke all menneskelig tørst, men selve tilfredsstillelsen vil bidra til at mennesket tørster etter mer. Mennesket vil få vite alt det ønsker å vite, men nettopp denne innsikten vil få den enkelte til å skjønne hvor lite hen vet. Det er først i himmelen mennesket kan fatte hvor ubegripelig Gud er, i all evighet.

Det er kanskje derfor flere teologer holder frem at det å se Gud ansikt til ansikt, eller det som kalles det saliggjørende syn, handler ikke om å se Gud slik han er i sitt vesen. Det er uutgrunnelig. Det handler mer om et syn som overrasker til evig tid, hvor Gud hele tiden viser mer og mer av hvem han er.

Selv om det saliggjørende synet er et fremtredende motiv i kirkens lære om himmelen, er denne metaforen ikke den eneste som blir brukt. Heldigvis. For selv å se det mest vakre kunstverket i verden, kan bli kjedelig når man har stirret lenge nok på det. Derfor tar flere teologer til orde for at dette motivet må suppleres med bymetaforen «det nye Jerusalem».

En by vil aldri være statisk og kjedelig. Heller ikke individuell eller passiv. Bymetaforen formidler også at det skjer noe hele tiden. Alle byer er fulle av liv, energi og kan fremstå som kreative og underholdende. Mange teologer prøver derfor å holde sammen disse to motivene, siden begge metaforene er hyppig brukt i Bibelen og i kirkens tradisjon.

Men hva tenker kirken om hvordan mennesket skal være i himmelen? For å svare på det anvender kirken et annet metaforisk uttrykk, nemlig «en ny himmel og en ny jord». Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg har lett for å forestille meg himmelen ved hjelp av platonsk tankegods, hvor den åndelige sfæren er på toppen, mens den materielle sfæren er på bunnen.

Da gjelder det å slippe unna fra det lavere til det høyere. Det åndelige er det som gjelder, og da blir det å «komme til himmelen» en øvelse i å legge til rette for at sjelen forlater kroppen og reiser til en slags immateriell sfære.

Dette var en fremmed tanke for kirken allerede i antikken, noe som klart uttrykkes i de ulike trosbekjennelsene som ble utmeislet i de første århundrene. En av dem, den apostoliske trosbekjennelsen, drar nettopp frem det materielle i himmeltenkningen, nemlig troen på kroppens oppstandelse.

Ikke noe sted i disse bekjennelsene finner vi en tenkning om at sjelen så å si forlater kroppen når den dør, eller at sjelen skal leve i en kroppsløs tilstand i himmelen. Tvert om finnes en ganske overraskende, konkret og materiell forståelse av livet etter døden. Kroppen blir ikke «etterlatt» på jorden når den dør, men kroppen forvandles.

En slik materiell tenkning sto i kontrast til gnostisk filosofi, som handlet om at sjelen var det viktigste, og at kroppen bare ble sett på som et anheng skapt av en ufullkommen gud. En slik dikotomi mellom kropp og sjel tok kirken avstand fra. Det materielle er ikke en tabbe, skapt som et slags åndsavfall. Kroppens oppstandelse skal ikke forstås som en flukt fra materien, men som en fornyelse av den.

Men hvordan har kirken tenkt at en slik oppstandelseskropp skal være? Den store filosofen og teologen Thomas Aquinas (1225-1274) er en av dem som har gjort et forsøk på å komme til rette med spørsmålet. Han fant inspirasjon i de evangelietekstene som handler om Jesus etter oppstandelsen.

Selv om de er få, klarer Thomas å lese tre ting ut av dem med henblikk på hvordan oppstandelseskroppen vil være: subtilitas, claritas og agilitas. Det første begrepet handler om en type evne til å overskride tid og rom. Den andre handler mer om kroppens strålende briljans, og den siste om kroppens smidighet og fysiske styrke. Thomas forestiller seg en herliggjort kropp som kvalitativt utøver sin styrke mer fullkomment.

Men også moderne forskere, som partikkelfysiker og teolog John Polkinghorne, tenker kreativt rundt dette temaet. Polkinghorne ser for seg at det finnes en type kontinuitet og en type diskontinuitet mellom det jordiske og det himmelske mennesket. Siden det samme mønsteret ligger til grunn, vil altså det nye stå i sammenheng med det gamle, men da som noe mer storartet og fullstendig ja, som noe nærmest helt nytt. Kroppen som dør blir så å si «husket» av Gud og satt sammen med en frisk og udødeliggjort materialitet.

Kanskje kan en slik tenkning åpne tankene våre og bidra til kreative forestillinger om noe vi vet så altfor lite om. Eller kanskje ikke. Uansett, dersom du ønsker å forberede deg på livet i den kommende verden, kan den beste måten være å kultivere din evne til å bli overrasket.

Kronikken er opprinneligpublisert på VG+ og trykkes med tillatelse fra VG.