Hva skjer når barnet ditt forteller om seksuelle overgrep?

----

Dette er en mors historie og opplevelse av å stå i prosessen med mistanke om seksuelle overgrep i en barnehage, med sitt eget barn, en reell erfaring fra dagens kommune-Norge og møte med systemet.

Min motivasjon med dette innlegget å sette søkelyset på hvordan en verdig og profesjonell saksgang, ovenfor både barnet og pårørende, bør foregå ved denne typen mistanke. Jeg ønsker ikke å vekke hysteri, men til realisme rundt hvordan slike saker kan "skyves under teppet", kanskje særlig i mindre lokalsamfunn.

Historien begynner en tidlig vårdag i 2015.

Jeg satt ved kjøkkenbordet med mitt da ca. 3,5 år gamle barn. For øyeblikket fingret barnet mitt litt med sine edlere deler, som jo er en helt naturlig del av et lite barns utvikling.

"Jeg liker tissen min, jeg", sa barnet.

Som mor og med 5-årig pedagogisk utdannelse, bekreftet jeg selvfølgelig med en gang dette utsagnet med et positivt: "Ja, den er fin, vet du!" Et kort øyeblikk opplevde jeg gleden over at barnet virket å ha et positivt syn på egen kropp.

Så kom fortsettelsen: "En slem mann dunka tissen min."

Det vakre øyeblikket gikk i tusen knas. Jeg ble 100 prosent på vakt, ettersom barnet mitt i løpet av vinteren hadde hatt flere mareritt der det hadde ropt noe om "slem mann" og grått hysterisk. Tanken hadde streifet meg.

Som pedagog begynte jeg å stille åpne spørsmål: "Hvem var det?"

Jeg fikk med en gang et bestemt, alvorlig og tydelig svar, der det ble navngitt en ansatt i barnehagen, og tilføyd: "Han er dum". Barnet kjente ingen andre med dette navnet.

Senere kom det flere og mer konkrete detaljer frem, som at barnet demonstrerte onanerings-bevegelser og konkret navnga at samme mann i barnehagen hadde gjort sånn. Dette ble fortalt og vist helt på eget initiativ opp til flere ganger av mitt barn.

Da jeg ved et tilfelle spurte om mannen hadde gjort slik bare på barnet, eller på seg selv også, kom det kjapt svar fra 3-åringen: "Han gjorde sånn på tissen sin også, og så tissa han på meg".

Svært ofte var det som ble fortalt, ledsaget av sesualisert atferd, enten samtidig som det ble fortalt, eller rett i etterkant. Flere psykolog-spesialister vi har vært i kontakt med, har uttalt at dette nettop er noen av de vanligste signalene overgrepsutsatte barn gir: Gjentatte mareritt, seksualisert atferd, tydelige antipatier - og som i vårt tilfelle, konkrete utsagn (på 3-års nivå) om en person som kan ha utført seksuelle handlinger mot barnet.

Til politiet

Etter at jeg og min mann rådførte oss med to ulike barnevernsinstanser, uavhengig av hverandre, gikk veien videre til politiet. Tilsammen fire ulike barnevernspedagoger var soleklare på at vi måtte melde bekymring til politiet. Det ble i første omgang avhør av meg som mor og etterhvert to dommeravhør av barnet på Statens barnehus. Som mor ga jeg både skriftlig og muntlig utførlige detaljer om observasjoner av barnet vårt til politiet, samt sendte etterhvert inn noen lydopptak.

Da jeg etter første dommeravhør kontaktet en politioverbetjent med spørsmål om at ikke engang styrer i den aktuelle barnehagen var informert om saken, fikk jeg høre: "Tenk om det ikke er noe, da?" Og: "Hvordan tror du styrer vil reagere?"

Jeg stilte spørsmål tilbake: "Tenk om det er noe, da? Så er ikke engang styrer i barnehagen informert?"

Jeg opplever det meget spesielt at en politioverbetjent som på den tiden lokalt satt med mye av ansvaret for saken, med sine utsagn tydelig viste en prioritert beskyttelse av mistenkte og barnehagen. Dette i sterk kontrast til barnevernspedagoger, psykologspesialister, helsesøstre og annet fagpersonale vi har vært i kontakt med.

Vi opplevde oss pålagt av politiet til å ikke snakke med andre, hverken med foreldre i barnehagen eller andre i lokalsamfunnet om saken.

Måtte selv informere

Som foreldre tok vi selv ansvar for å informere styrer i barnehagen, like mye av hensyn til eventuelt andre utsatte barn som vårt eget.

Under etterforskning ble mistenkte ikke suspendert én eneste dag fra sin stilling, ingen foreldre ble informert om saken og heller ikke tilsynsansvarlig i kommunen(virksomhetsleder for barnehagene), ble informert.

Frem til mistenkte selv var avhørt (først fire måneder etter bekymringsmelding), visste ingen andre enn styrer i personalet om saken, etter politiets ønske. Som nevnt, ønsket politiet i utgangspunktet heller ikke å informere styrer.

Mistenkte hadde gode kontakter i systemet og lokalsamfunnet, samt en vennskapsforbindelse med leder i barnehagen. Slike forhold kan forekomme mange steder i Norge.

Min motivasjon med dette innlegget å sette søkelyset på hvordan en verdig og profesjonell saksgang, ovenfor både barnet og pårørende, bør foregå ved denne typen mistanke. Jeg ønsker ikke å vekke hysteri, men til realisme rundt hvordan slike saker kan skyves under teppet, kanskje særlig i mindre lokalsamfunn.

Med tragiske avsløringer av pedofilisaker, både i barnehager og Dark room-saken de siste to årene, er det brennaktuelt med en debatt rundt temaet.

Som barnehageforeldre skal en være klar over at muligheten er tilstede for at etterforskning av en evt pedofili-sak med en av de ansatte kan foregå - eller har pågått, men at "ingen" får vite noe.

– Still krav!

Min oppfordring til foreldre er: Still krav til styrer/eiere i dine barns barnehage, dine barns skole, din kommune og ledere i ditt distrikt. Still krav til politikere og regjering.

Våre barn skal være trygge, vi som foreldre har krav på informasjon. En venn av oss, som selv er politi, sa følgende etter å ha satt seg inn i vår historie: "Vi tror at våre barn er trygge i barnehagen og på skolen, men det er de ikke."

I vårt tilfelle hadde saken raskt blitt avsluttet hvis ikke vi som foreldre hadde fortsatt å sende inn skriftlig til politiet hva vi observerte fra barnet vårt, samt lydopptak. Vår bistandsadvokat uttrykte flere ganger at politiet burde gå til aksjon på grunnlag av hva som fremkom i de to dommeravhørene-

Vi ventet og ventet. Først fire måneder etter meldt bekymring ble mistenkte innkalt til et varslet avhør. Kort tid senere ble saken besluttet henlagt etter bevisets stilling.

Det skal sies at enkeltpersoner innen politiet gjorde sitt for en verdig saksgang. Det hjelper imidlertid lite når andre enkeltpersoner høyere opp i systemet stopper prosessen. Dette blir imidlertid benektet av politiet med paragrafer og fine formuleringer.

Vi har via private kontakter rådført oss med enkeltpersoner og instanser som jobber på topp-nivå i Norge med slike saker, som innstendig har oppfordret oss til å stå på og klage i systemet. I følge ekspertise på området skulle det ha vært umiddelbar handling fra politiets side ved bekymringsmelding våren 2015. Styrer og leder for foreldrerådet skulle ha blitt varslet umiddelbart, ransaking skulle ha blitt foretatt umiddelbart av mistenktes mobil, PC etc., den eneste måten å unngå bevisforspillelse på, i følge ekspertene.

Suspensjon av mistenkte under etterforskning skulle ha vært en selvfølge, det samme med varsling til kommunens tilsynsansvarlig. De som har fulgt med på media, vet at dette har vært utført i de større sakene fra barnehager (Tromsø og Bergen), selv om det i utgangspunktet kun var et foreldrepar som meldte bekymring.

Informerte selv kommunen

Som foreldre har vi aldri vær interessert i å starte heksejakt hverken på eventuell overgriper eller andre uskyldig involverte, og har holdt informasjon om saken konfidensiell i lokalsamfunnet.

Vi har som nærmeste pårørende imidlertid ingen lovpålagt taushetsplikt, og vi var i vår fulle rett til å informere kommunen, ettersom hverken styrer i den aktuelle barnehagen eller politiet så dette som sitt ansvar. Det medførte blant annet til at tilsynsansvarlig for barnehagene i kommunen, (virksomhetsleder), ikke ble varslet om saken før nesten åtte måneder etter meldt bekymring, nesten to måneder etter at saken ble henlagt.

Virksomhetsleder hadde dermed ikke mulighet til å føre tilsyn med den aktuelle barnehagen under sakens forløp.

Kommunen ble varslet av meg som mor, etter at nye vitner i barnehagen vi hadde byttet til, hadde hørt barnet vårt komme med spesifikke uttalelser om samme mann.

Etter at kommunen ble varslet og gjort oppmerksom på saken av meg og oss som foreldre, er det foretatt en rekke tiltak og forbedringer av beredskapen. Dette hadde neppe skjedd hvis ikke jeg som mor hadde varslet. Likevel blir dette brukt som argument av både fylkesmannen og sivilombudsmannen i svar på våre klager, at det synes å virke som kommunen har foretatt en rekke forbedringstiltak i kjølvannet av denne saken.

Det er vel og bra, men synliggjør en alvorlig manglende beredskap i en kommune når det er pårørende selv i en slik sak, som både må varsle kommunen om saken og "trekke i trådene" for at nødvendige tiltak blir utført.

Foreldre uvitende

Da jeg som mor kontaktet leder for foreldrerådet i barnehagen nærmere ett år etter meldt bekymring til politiet, visste vedkommende ingenting om saken. Informasjonen fra meg ble mottatt både med sjokk, takknemlighet, medmenneskelighet og profesjonalitet.

Styrer i den aktuelle barnehagen, tok aldri initiativ til dialog med oss som foreldre, hverken før eller etter henleggelsen. Etter blant annet et brev innsendt av meg til politiet med noen kritiske spørsmål til fremgangsmåten i denne saken, ble noe videre etterforskning iverksatt og pågikk rundt et halvår etter sakens henleggelse. Likevel ble ingen foreldre informert.

Jeg stiller meg noen spørsmål ved det etiske og moralske i en beslutning som denne. Barnehagelovens paragraf 4:..."Barnehageeieren skal sørge for at saker av viktighet forelegges foreldrerådet og samarbeidsutvalget" ser ut til å ha blitt tolket fritt av både styrer og eier i barnehagen, politiet, kommunen og fylkeskommunen.

Vi har påklaget sak og saksgang til statsadvokaten, fylkesmannen og høyere instanser som f.eks. sivilombudsmannen. Den eneste som etter min vurdering er tilstrekkelig informert av foreldrene om forholdene, er leder for foreldrerådet, som jeg selv har lnformert.

Hvem skal ta ansvar?

Med tanke på barns sikkerhet, i dette tilfellet i en barnehage, har jeg og min mann stilt følgende spørsmål til både politi, kommunens ledelse, statsadvokaten, fylkesmannen og etterhvert høyere instanser som sivilombudsmannen:

"Hvordan er det mulig at en så alvorlig bekymringsmelding, med tydelig og dokumentert anbefaling fra barnevernet, ved mistanke om sexuelle overgrep i en barnehage, kan forekomme uten noen form for ransaking av mistenktes elektroniske utstyr, uten at noen av foreldrene i den aktuelle barnehagen blir informert, mistenkte i saken blir ikke suspendert under etterforskning og uten at tilsynsansvarlig for barnehagene i kommunen blir varslet?"

Foreløpig er det ingen instanser som har gitt oss svar på dette, heller ikke på hvem som er ansvarlig for den alvorlig, mangelfulle beredskapen.

Jeg sender derfor spørsmålet videre til politikere som kunnskapsminister Jan Tore Sanner (H), helseminister Bent Høie (H) og justisminister Sylvi Listhaug (Frp).

Samtidig etterspør jeg hvilke planer og tiltak de har på programmet for ytterligere å sikre barnas trygghet i barnehager og skoler, i forhold til overgrep.

Det forundrer meg at debatten rundt barns trygghet i barnehager og skoler ikke er et tema som har blitt mer debattert. Særlig med tanke på store avsløringer av seksuelle overgrep mot barn de siste to årene.

I følge utsagn fra en bistandsadvokat så er rettssystemet i Norge basert på at "Det er bedre at 10 skyldige går fri enn at èn uskyldig blir dømt." Det er en fin tankegang overfor de som faktisk er uskyldige, men det bør i såfall være et absolutt krav til politiet i slike saker om en verdig saksgang overfor barn og pårørende ved mistanke om overgrep, som omfatter likebehandling på tvers av kommune-og politidistrikt.

Det har det ikke vært i vårt tilfelle, og vi er garantert ikke alene om den erfaringen, dessverre.

Av egen erfaring vet jeg at barnas trygghet er det viktigste for alle barnehage-foreldre, selv om det finnes mange viktige saker. Jeg ønsker å bidra til debatt rundt hvordan felles retningslinjer for saksbehandling i slike saker, bør omfatte alle kommuner og politi-distrikt, i private som kommunale barnehager.

Det bør ikke være mulig å gjøre uprofesjonelle unntak og unngåelser i små kommuner pga "kjennskap og vennskap". Slike smutthull kan få tragiske følger og føre til at barn kan bli skadelidende resten av livet.

Det kan være mye positivt med sterke bånd og et godt rykte gjennom generasjoner i små lokalsamfunn. Det kan imidlertid også utgjøre en fare for å bli en negativ form for "innenforskap" der man beskytter sine når saker som dette oppstår.

Tror på barnet mitt

Som mor og pedagog er jeg meget trygg på hva jeg selv har hørt og observert fra mitt barn. Jeg og min mann har hele tiden valgt å lytte til de fagpersoners råd og veiledning som har mest erfaring på området. Flere av disse har rådet oss til å ta saken videre i systemet og klage. Utifra faglig-psykologiske vurderinger vi har fått, er sannsynligheten størst for at overgrep har skjedd.

Som mor har jeg vært villig til å se på alle muligheter, selv om barnet selv har fastholdt samme person, tydelig barnehage-relatert. Vi har vært villige til å vurdere muligheter for overgreps-sted og evt gjerningsperson utenfor barnehagen, noe vi også opplevde ble uprofesjonelt håndtert av politiet.

Utfra et juridisk synspunkt er konklusjonen med en henleggelse etter bevisets stilling at man "ikke vet". Denne typen henleggelse bekrefter ikke at vedkommende er uskyldig, eller at det ikke har skjedd straffbare forhold med barnet, faktisk ender de fleste bekymringsmeldinger om overgrep til politiet med en henleggelse etter bevisets stilling.

Dette er forhold man kan lese nærmere om på f.eks. sidene til Stine Sofies Stiftelse, eller Landsforeningen mot sexuelle overgrep.

Det må foreligge svært tydelige bevis før det fører til domfellelse, som f.eks. elektroniske bevis eller DNA. I følge bladet "Utdanning" 13.01.17, så ble minst èn ansatt i skole og barnehage dømt for overgrep hver måned i 2016.

Listhaug, vil du møte oss?

Det følger et ansvar med en slik erfaring vi har gjort oss som foreldre. Ikke bare med tanke på eget barn, men også andres barn. I vår sak har det først og fremst vært svikt i politiets håndtering av saken, samt i kommunens manglende beredskap. Når vi har klaget saken videre, er erfaringen at "Staten forsvarer seg selv". Det finnes ikke noe uavhengig og nøytralt organ man kan påklage politisaker til.

Det har vært en skremmende erfaring å innse hvor mye makt politiet innehar, om en sak blir feilhåndtert i utgangspunktet. Det er politiet og staten som håndterer klagene mot seg selv, vi opplever ikke å ha fått konkrete svar på de fleste av våre spørsmål. Vi kaller det en uverdig og uetisk håndtering av en alvorlig bekymringsmelding. Fra flere fagpersoners hold som kjenner detaljene, er også måten saken er blitt håndtert på overfor oss som pårørende, blitt kalt et overgrep. Jeg har ikke mulighet til å trekke frem alle detaljer her.

Det å ivareta barns sikkerhet og pårørendes rettigheter ved mistanke om overgrep, da særlig i en barnehage, burde være en selvfølge i dagens Norge.

Vi tar gjerne et møte med justisminister Sylvi Listhaug (Frp). Dagen har kontaktinformasjonen vår.

-------

------

-------

Anonym debatt: Hovedregelen er at alle skal fremstå med fullt navn i debatter og kommentarer i Dagen. Noen få ganger gjør vi et unntak, som her. Redaksjonen i Dagen kjenner identiteten til artikkelforfatteren.

NB: Tenk deg godt om når du debatterer denne saken. Ikke bruk navn på enkeltpersoner.