Debatt
Hva skjer når dåpen ikke blir tatt på alvor?
I dette innlegget forsøker jeg å gi et bibelsk perspektiv på dåpens innhold. Forholdet mellom tro og dåp uttrykkes slik i misjonsbefalingen, slik den er gjengitt i Markusevangeliet: «Den som tror og bli døpt, skal bli frelst» (Markus 16,16). Da forstår vi at å døpe mennesker som ikke har tro, har lite for seg.
Den intime sammenhengen mellom tro og dåp er gjennomgående for hvordan de første kristne oppfattet dåpen. Omvendelse som inneholdt tro koblet med dåp ble starten på den kristne menighet i Jerusalem (Apg 2,17).
Annonse
Etter Jerusalem kom turen til Samaria, der Filip forkynte evangeliet og døpte både menn og kvinner (Apg 8,12).
En av de mest dramatiske hendelsene i Apostelgjerningene fant sted da Paulus og Silas ble satt i fengsel i Filippi. Jordskjelv, åpne dører til cellene og en fangevokter som forberedte selvmord var hendelser som førte til at fangevokteren og hele hans hus i løpet av noen nattlige timer fikk høre evangeliet. Da morgenen grydde, var alle døpt (Apg 16,33).
Disse tre eksemplene fra Apostlenes gjerninger viser oss at frelsende tro ble koblet til umiddelbar dåp. Da kan vi spørre: Hvorfor hadde det slik hast med å få døpt mennesker? Ut fra en menneskelig tankegang hadde det kanskje vært bedre om de hadde fått en grunnleggende dåpsopplæring slik at de kunne være sikker på hva de hadde sagt ja til før de lot seg døpe.
Paulus understreker at det gamle mennesket ble korsfestet med Kristus, og dermed er dødt.
For å kunne svare på dette spørsmålet må vi se på dåpens innhold. Hensikten med dåpen er at vi ikke lenger skal fortsette å leve i synden (Rom 6,1–2). Derfor døpes vi til Kristi død (Rom 6,3). Dåpen til døden fører til en begravelse av den åndelige arven fra Adam som også kalles det gamle mennesket.
Paulus understreker at det gamle mennesket ble korsfestet med Kristus, og dermed er dødt (Rom 6,6). Dersom vi forstår denne sannheten, kan vi begrave det gamle mennesket. Dette fører til et nytt liv fordi vi er kvitt den åndelige arven fra Adam.
Ut fra et slikt perspektiv forstår vi at det var meget viktig for de første kristne at dåpen skulle gjennomføres så fort som det var praktisk mulig. Det hadde ingen hensikt for dem å leve sine liv med den åndelige arven fra Adam intakt. Paulus bruker uttrykket «rettferdiggjort fra synden» for å illustrere det som har skjedd med synden i dåpen (Rom 6,7). Dette fører til et helt nytt liv uten det gamle mennesket.
I Galaterbrevet skriver Paulus at alle de som har døpt seg Kristus har ikledd seg Kristus (Gal 3,27). Det innebærer en åndelig forening med Kristus som er et resultat av dåpen.
Selv om vi åndelig sett er død fra synden, etterlot det gamle mennesket negativ innflytelse i tanker, følelser, vilje og kropp. Uttrykket syndelegemet som Paulus bruker i Rom 6,6, fanger opp den skade det gamle mennesket har påført sjel og kropp. Hensikten er likevel at alle de negative impulsene som sitter igjen i vår sjel og vår kropp skal miste sin makt over oss (Rom 6,6b).
Annonse
I Rom 6,8–23 underviser Paulus om de prinsippene vi må ta i bruk for at syndelegemet skal miste sin makt. Det er ut fra et slikt perspektiv at vi må forstå begrepet helliggjørelse (se Rom 6,22).
Hvis ikke det tas på alvor, kan vi risikere at hellighet blir praktisert på det ytre planet uten indre realiteter. Da vil dåpen til døden få mindre verdi enn den kunne ha hatt.
