Hva trenger samfunnet fra kirken?

En mann var på vei mellom Jerusalem og Jeriko. Han ble overfalt av røvere, og etterlatt i halvdød tilstand. En prest kom forbi. Hun var på vei til en begravelse og måtte forberede seg. Jeg kom forbi, men jeg var på vei til et viktig møte og hastet forbi. Samaritanen stanset.

Vi kjenner historien, og vi vet at Jesus gjorde en av de miskjente, de foraktede til helten i historien. Vi har vel gått forbi, noen hver. Vi har lukket øynene og sett en annen vei. Flere steder i Bibelen fastslås det at det å kjenne Gud er å kjempe for rettferdighet i verden. Gud tørster etter rettferdighet. Derfor prøver kirken å gjøre slik Jesus gjør, når han stiller spørsmålet «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»

Hva trengs at kirken gjør her?

Dette spørsmålet er grunnlaget for kirkens forpliktelse til å stille opp for mennesker, til å se seg rundt og spørre: hva trengs at kirken gjør her? Og dette skjer hele tiden.

Den norske kirke er til stede over hele landet. Det er forventninger til at vi stiller opp når lokalsamfunn og storsamfunn rammes, med folk, kompetanse og åpne rom. Kirken er en del av beredskapsarbeidet. Vi ser oss rundt og spør: Hva trenger dere at kirken gjør akkurat her? Hva vil dere at vi skal gjøre for dere?

Kirken har i tusen år vært en viktig aktør i samfunnet. Og det er vi fortsatt. Gjennom sosiale tilbud formidles tro, håp og kjærlighet gjennom konkrete handlinger. Eksemplene er mange: Utdeling av matkasser, servering av kirkemiddag og klær til barn i nabolaget. Ukentlige samlinger for ukrainske flyktninger, med språktrening, måltid og fellesskap. På universiteter og høgskoler er det samtaletilbud for studenter. Det er sorggrupper, eldretreff og kulturarbeid – ikke minst en mengde kor, der mennesker i alle aldre gjennom sangen løfter i flokk.

Samtaler og mat for unge

Da Fosen-demonstrantene tok til gatene og blokkerte regjeringskvartalet i fjor, åpnet Trefoldighetskirken i Oslo dørene. For hundrevis av aktivister ga kirkerommet styrke og hvile, de fikk mat og mulighet til å stelle seg.

Mange steder i landet driver kirken samtaletilbud for unge, eller tilbud om aktiviteter utformet etter at ungdom fikk spørsmålet: Hva trenger du at vi gjør for deg? I Trondheim pekte ungdom på at de trengte to ting: frokost og en voksen å snakke med. Så da sørger U-kirka for at de får nettopp det. Noe lignende skjer i Kirkens ungdomsprosjekt i Kristiansand eller samtaletilbudet 13–20 i Bærum, Bergen og flere kommuner.

I Vest-Telemark drives pilegrim-sorggrupper for etterlatte etter selvmord og prosjektet Omsorg for døende. Svært mange gode prosjekter er blitt til slik: gjennom samskaping med kommunen og andre aktører ivaretas viktige oppgaver i lokalsamfunnet.

Enebakkmodellen

Mange av tilbudene er gratis for den som bruker dem. Mange er finansiert av kommunen.

En del av dette oppstår som grasrot-engasjement. Et fantastisk eksempel på dette er den såkalte Enebakkmodellen. I Enebakk er det oppstått en diakonal ressursgruppe som løfter samskaping mellom kirke og kommune til et nytt nivå. Ressursgruppen består av sju frivillige pensjonister med bakgrunn fra skatteetaten, namsmannen, skoleverket, barnevernet, rus og psykiatri, omsorgsarbeid og fra lensmannsetaten.

Gruppen fungerer som et bindeledd mellom det offentlige hjelpeapparatet og den som trenger bistand. De sørger for at sakene blir tilstrekkelig opplyst.

Ressursgruppen møter personer som har store og sammensatte problemer. Fellesnevneren er ofte økonomi og psykiatri, manglende åpenhet på grunn av skam, noe som medfører eskalering av problemer også på andre områder.

Ressursgruppen bidrar med sin erfaring og sin tid. Tid er stikkordet for å få analysert hele problemstillingen, ikke bare toppen av isfjellet, som kanskje er det som først formidles. Det lyttes til hele historien og hele bredden av utfordringer, og det tas kontakt med hjelpeapparatet hvor ett og ett problem løses.

I Enebakk har over 70 personer fått hjelp de siste fire årene. Hjelpen kan være en restart på et liv – en gjeldsordning eller orden på økonomien, en jobb, en diagnose, et skoletilbud, et nytt hjem, eller bistand slik at nødvendig ytelse fra NAV har kommet på plass.

Igjen og igjen stiller de frivillige i ressursgruppen spørsmålet: Hva kan vi gjøre for deg?

På vegne av kirke og samfunn vil jeg si til ildsjelene bak Enebakkmodellen og andre som drar i gang diakonale prosjekter: Takk!

St. Olavs Orden til Kristin Gunleiksrud Raaum