Hva vil de si i din begravelse?

På selveste julaften ringte telefonen: Oldemor i Aurland var død. Selv om hun var 97 år gammel, var det en brå og vond beskjed å få.

Helt til det siste hadde hun vært klar i hodet og ganske sprek i kroppen. Takket være sin sønn, som delte hus med henne, hadde hun fortsatt kunnet bo hjemme.

Fredag 5. januar stod mannen min ved sin bestemors båre og skulle si noen ord. Det tok en stund før stemmen bar.

Så begynte han å fortelle. Om henne som alltid hadde god tid. Om besøk i barndommen og turer i voksen alder. Om hvordan hun hadde vært et bindeledd til en annen tid.

– Jeg har bare gode minner, sa han. Vi så at det var sant.

Det ble en fin avskjed. Mye folk kom i kirka og på minnesamværet. Det handlet om Jenny, denne dagen.

Samtidig kunne jeg ikke la være å speile meg selv og min tid i hennes livshistorie. Hun representerte en utdøende generasjon mennesker som levde ganske annerledes enn mange av oss i dag.

Mens jeg i ungdommen fartet Europa rundt og fikk oppleve USA, Hong Kong, Israel og Egypt, før jeg møtte mannen min i Kina og dro på bryllupsreise til Etiopia, levde hun et mye mer lokalt liv.

Hun likte bilturer og var i utlandet et par ganger, men tenk for et lavt klimaavtrykk hun etterlot seg sammenliknet med meg.

Mens jeg vil klare alt og rekke alt og lever i et spenn mellom familieliv og prestetjeneste og mellom ideal og virkelighet, tror jeg hun forholdt seg mer realistisk til livets begrensninger.

Hun vokste opp før det ble på mote å si til barna at de er unike og kan bli hva de vil, bare drømmen er sterk nok. Fra ung alder måtte hun arbeide.

Siden stelte hun hus og hjem, fikk det til å gro i hagen, plukket multer og var med i Saniteten. Det var mye ved hennes liv som var vanlig og lite spektakulært.

Men hun omfavnet det livet som ble hennes, fylte det med sin personlighet og sine morsomme kommentarer, og var påtakelig fornøyd og positiv.

Mens jeg har dårlig samvittighet for relasjoner jeg i min travelhet ikke følger opp slik jeg gjerne vil, og vet at mange andre også har for lite tid til familie og venner, var hun tilgjengelig for sine.

Små og store følte seg hjertelig velkommen. Det passet alltid å komme.

Mens mange i dag unner seg hyppige oppussinger, dyre mobiltelefoner og store volumer av nye klær, var Jenny billig i drift.

Hennes gleder var enkle. Hun var intenst interessert i engelsk fotball på TV, og fikk utløp for sitt store konkurranseinstinkt gjennom kryssord, bingo og litt uskyldig tipping.

Det er mye som er bra med vår tid. Det er mye å takke for. Men det er sannelig mange varsellamper som lyser også.

I årevis har vi i de rike landene bygd på vårt Babel-tårn av selvrealisering, overforbruk og ukritisk digital optimisme. Nå høster vi fruktene:

Klimaendringer, ekstremvær og ødelagt natur. En barne- og ungdomsgenerasjon med konsentrasjonsproblemer, stress og skyhøy forekomst av psykiske vansker.

Vi må vende om. Vi må hjelpe hverandre til å gjenoppdage de gamle dydene: Måtehold. Nøysomhet. Takknemlighet. Ydmykhet. Respekt for naturen og tid for hverandre.

På toget hjem fra begravelsen leste jeg ferdig en tjukk Luther-biografi jeg lenge har hatt stående halvlest i bokhylla.

Jeg er ingen ubetinget Luther-fan. Men Luthers insistering på å løfte frem det vanlige hverdagslivet, ledsaget av kritikk av heltedyrking (og streben etter å bli stor selv), har høy relevans i en tid med mangel på hjelpepleiere og overflod av influensere:

«Det skitne arbeidet til en kristen bonde eller tjenestejente, lærte han studentene sine, telte uendelig mye mer for Gud enn alle de antikke heltenes heroiske gjerninger.» (Heinz Schilling: Martin Luther. Rebell i en brytningstid, s 453)

Hva kommer de til å si i din begravelse? Hvilke fotavtrykk vil du etterlate deg?