Hva ville Jesus sagt til den grønne bevegelsen?

De siste ukene er det reist en viktig debatt om menneskeverd og den grønne bevegelsen. Denne samtalen bør ikke kirken være taus om så her kommer tre tanker også fra meg.

For det første: Gud har skapt og elsker verden. Bibelen har mange og rørende beskrivelser av Guds omsorg for jorden og naturen. For eksempel i Salme 65 vers 10:

Du gjester jordenog lar den drikke dypt,du gjør denoverdådig rik.Guds bekk erfull av vann, du sørger for kornet,ja, slik sørgerdu for jorden.

Flere ganger når jeg har sukket for meg selv over et trøstesløst regnvær, har jeg tilfeldigvis kjørt litt innover Maridalen i Oslo (jeg bor like ved og har døtre som går på aktiviteter innover der). Da har jeg plutselig innsett: Dette er jo Guds milde regn! Det sørger for jordene, for kornet, sauene og hestene som døtrene mine rir på.

Lenge før vi mennesker begynte å tenke grønt, har Gud i sin kjærlighet sørget for jorden. For Gud er grønn. Altså ikke partipolitisk, det vet jeg ikke, men teologisk. Gud skapte ikke bare jorden en gang for lenge siden, Gud fortsetter å skape, vi ser det så tydelig hver vår. Gud elsker verden, naturen og alt som lever.

Derfor er min andre tanke at vi alle burde være grønne. Noen kristne har tenkt at denne verden ikke betyr noe, for den skal brenne uansett. Eller som én sa til meg: «Hvorfor vaske en bil som skal vrakes?»

Det er en svært tynn teologi; litt som å si at dette livet ikke betyr noe, siden vi skal til himmelen etterpå. Men vi er satt av Gud til å forvalte jorden. Det betyr at vi, på Guds vegne, skal ta vare på den. Og når vi vet at Gud har så stor omsorg for naturen, så ligger det både et privilegium og alvor over det.

Denne kristne forvaltertanken gjør at det er et svært naturlig sammenfall mellom moderne grønne bevegelser og kirken. Samtidig som kirkens begrunnelse altså er teologisk og grunner i det oppdraget Gud fra skapelsen av har gitt oss om å råde over naturen. Min far, Terje Hegertun, sier derfor at «den som jobber for å ta vare på naturen har sterkere krefter enn man tror på sin side».

Så altså; fordi Gud er grønn skulle vi som er kristne også være grønne. Ikke som et partipolitisk utsagn, men som en teologisk holdning til det skapte, fordi det er et oppdrag gitt fra Gud selv.

Min tredje tanke er hva det betyr når kristen tro insisterer på at mennesket er skapt i Guds bilde? Alle kan vi erfare at noen mennesker er irriterende. At noen tilsynelatende ikke kan noe særlig, og at noen nesten ikke bidrar til samfunnet rundt seg. Og så lever vi i en tid der det stadig blir større muligheter for å sortere mennesker før fødsel. Der flere politikere har begynt å argumentere for aktiv dødshjelp.

Og der det under dette ofte ligger et ganske naturalistisk menneskesyn; mennesket er kun en del av naturen, som et sofistikert dyr. Som samfunn trenger da til sist spørsmålet seg frem:

Har alle mennesker virkelig samme verdi? Og da står vi ved en grensestolpe der kristen etikk og teologi vil svare utvetydig ja. Menneskets verdi kommer ikke fra hvorvidt vi er likt, kompetente eller nyttige. Det kommer ikke av om vi kan føle eller bidra. Menneskets verdi er iboende fordi vi er skapt i Guds bilde.

Og dette synet på menneskets verdi er (og vil nok alltid være) under press. Fra alle slags politiske strømninger. Det kan være fra stemmer som vil sortere etter evnen til å yte, økonomisk eller praktisk. Stemmer som vil sortere etter hvem man liker, religiøst eller sosialt. Men altså dypest sett press fra stemmer som ikke ankrer menneskets verdi som iboende.

Det kristne menneskesynet vil derfor fortsette å løfte frem alle menneskers ukrenkelige verdi. Både de som er så små at de ikke er født enda. De som er så kriminelle at de bør arresteres. De som er så syke at de må tas vare på av andre hele livet, osv. Alle, uten unntak, har en ukrenkelig og umistelig verdi.

Til slutt tenker jeg at det ikke er noen spesiell motsetning mellom den grønne bevegelsen og kirken. Tvert imot, Gud er grønn, og det burde vi alle i én forstand være. Men jeg tenker at kirkens rolle, i møte med alle politiske bevegelser, vil være å løfte frem det kristne menneskesynet.

Og dette bør og vil utfordre alle politikere, såfremt som det også vil utfordre oss alle som medmennesker. For det er som vi synger: Jesus elsker alle barna (og de voksne da).