Kommentar
Hvem av dem kan samle Frikirken?
Mandag ble det kjent at et klart flertall av menighetene i Frikirken støtter den sentrale ledelsens vurdering av synet på ekteskapet som et bekjennelsesspørsmål.
Det har vært knyttet spenning til hvor stort dette flertallet ville være, og det er fortsatt knyttet en viss spenning både til hvordan samtalen og avstemningene kommer til å forløpe på landsmøtet, det som i Frikirken heter synodemøtet, i juni. Men de foreløpige resultatene tyder altså på at det klare flertallet i synoderådet, som er Frikirkens sentrale læreorgan, har støtte hos et klart flertall i kirkesamfunnet.
Ulike kandidater
Tirsdag ettermiddag ble det så kjent at Tor Erling Fagermoen og Erhard Hermansen er valgkomiteens kandidater til å overta vervet som synodeformann etter Jarle Skullerud. Synodeformann er det øverste vervet i Frikirken og ligner i praksis en kombinasjon av generalsekretær og arbeidende styreleder.
Fagermoen er til daglig pastor i Bergen Frikirke og ledet utvalget som ble nedsatt av forrige synodemøtet for å arbeide med Frikirkens samlivsteologi. Dermed kan vi anta at Fagermoen, hvis han blir valgt, kommer til å lede med utgangspunkt i det arbeidet som har vært gjort de siste årene.
Erhard Hermansen er i dag generalsekretær i Norges Kristne Råd, som er en sammenslutning av nærmere 30 kirkesamfunn og kristne organisasjoner. Men Hermansen er godt kjent i Frikirken, og var selv kandidat som synodeformann allerede i 2014.
Han har vært pastor i Herøy Frikirke, og har vikariert i Sula. I tillegg har han vært tilsynsmann i Vestre presbyterium, det som i Frikirken tilsvarer et bispedømme. Fagermoen er på sin side oppvokst i Misjonssambandet, der for øvrig også Jarle Skullerud har noe av sin bakgrunn. Fagermoen har senere vært generalsekretær i Laget før han ble pastor i Bergen Frikirke i 2020.
Mer åpen linje
I tiden frem mot synodemøtet vil vi nok få vite mer om hvordan de to stiller seg i aktuelle spørsmål. Med tanke på at Hermansen kommer fra Norges Kristne Råd, hvor Den norske kirke er den klart største aktøren, vil nok en del anta at han står for en mer åpen linje i de spørsmålene som har blitt debattert i Frikirken den siste tiden.
Hvis vi legger en slik vurdering til grunn, kan dermed de interne drakampene i Frikirken få en ekstra dimensjon. Teologisk vurdert ser det ut for at realitetene er omtrent som antatt:
Det finnes et betydelig mindretall i Frikirken som ønsker en endring. Det handler ikke primært om at mange ønsker å åpne for likekjønnede vigsler, men at en voksende minoritet vil betrakte dette som et spørsmål man kan leve godt med uenighet om. Samtidig er inntrykket at det både blant ledere og rundt i menighetene fremdeles er et klart flertall som ikke ønsker å åpne for en slik endring.
Det sterkeste meningsytringene kommer gjerne fra dem som ønsker endring, mens de som utgjør det antatte flertallet i mindre grad vil fremme sine synspunkter offentlig. Dermed er det vanskelig å danne seg en kvalifisert oppfatning av de reelle styrkeforholdene.
Og en ting er det formelle, altså hvilke beslutninger som blir fattet i de representative råd og organer. Noe annet er hvilke standpunkter som har legitimitet blant vanlige medlemmer. Over tid er det erfaringsmessig medlemsmassen som vinner frem.
Stor tillit
Sånn sett vil nok en del tenke at det tryggeste valget er å løfte Fagermoens nåværende lederolle til et høyere nivå. Han ser ut til å nyte stor tillit hos mange i Frikirken.
Konkret kan det bli spørsmål om hvem som kommer til å trekke seg.
Samtidig kan man innvende at Hermansen kjenner kirkesamfunnet bedre, og noen vil nok mene at han er mer samlende. Her er vi ved et viktig punkt, nemlig hva som skal til for å være samlende nå.
For fra ett ståsted kan det oppleves samlende at man vil legge til rette for at mennesker med ulike oppfatninger kan leve avklart side om side. Fra et annet ståsted kan man si at en leder per definisjon ikke er samlende hvis man ikke demonstrerer tilstrekkelig klarhet i spørsmål som anses å være av særlig stor betydning.
«Avgjørende for Frikirken»
Anne Mari Schiager Topland er tidligere nestleder i synodestyret og til daglig pastor i Oslo Storbymenighet. Overfor Dagen peker hun på at de åpne samtalene om samlivsteologien såvidt har begynt i Frikirken og at så mye som en tredjedel av menighetene mener samlivsteologi ikke er et bekjennelsesspørsmål.
Det er verdt å minne om at Kraftverket i Oslo, en av de andre menighetene i hovedstadsområdet som ikke er på linje med flertallet i synoderådet, i innkalling til menighetsmøte i januar skrev at «Sommerens Synodemøte vil bli svært avgjørende for Frikirken, og for Kraftverkets framtid.»
Konkret kan det bli spørsmål om hvem som kommer til å trekke seg.
Den norske kirke har vedtatt to syn, men ingen er i tvil om hvilket syn som dominerer. I Frikirken er det trolig ikke mange som vil sette hardt mot hardt og kreve at pastorer som ikke støtter synodestyret må trekke seg. Men det gjenstår å se hvilket rom man vil gi for den uenigheten som mer enn noen annen har splittet kristne trossamfunn de senere årene.