Hvem bestemmer at det mest nøytrale er å ikke døpe barn? En humanist?

«Den norske kirke burde slutte med barnedåp, og kun tilby voksendåp til alle som er i stand til å samtykke til den», skrev nylig Lars Alm i nettavisen.

Alm underskriver som humanist og mener tydeligvis at ingen argumenter i samfunnsdebatten kan måle seg med «samtykke». Hele 12 ganger møter vi ordet i teksten hans.

Men som det står litt sarkastisk i en av kommentarene i kommentarfeltet på Facebook som i skrivende stund består av 642 kommentarer:

«Kanskje barnet skal samtykke før bleieskift også?»

Foreldre bestemmer mye

Realiteten er at foreldre tar en rekke valg for sine barn gjennom oppveksten. Når barna er små, kan de ikke gi samtykke til noe som helst. Etter hvert som de vokser til er selvsagt idealet å lytte til barna – men foreldrene bestemmer likevel mye.

Det kan handle om alt fra kosthold og skjermtid til valg av barnehage og fritidsaktiviteter. I tillegg handler det om påvirkning – av livssyn og verdier.

I Norge vurderer mange om barna skal døpes. Men også barnevelsignelse, som Lars Alm ikke synes å være klar over at eksisterer, er et valg som barn ikke samtykker til. Det samme kan gjelde bordbønn og lesning fra barnebibel på sengekanten.

Å droppe aftenbønn for barn er nok for mange nordmenn en selvfølge. Men det er altså ikke et nøytralt valg. Å si til sine barn at de skal få lov å velge livssyn når de blir voksne, kan oppfattes som en beskjed om at Gud er ganske uinteressert i barns liv.

Og kristne tror altså at det motsatte er tilfelle. Gud bryr seg om barn.

Vil gi barna det beste

Foreldre ønsker å gi barna sine det beste. Det handler om kunnskap, om ferdigheter og om holdninger og verdier. Det gjelder for kristne og det gjelder for mennesker med andre livssyn.

Derfor er det umulig for kristne å avstå fra å gi barn en kristen oppdragelse. For det innebærer å gi et signal om at troen – med alt fra dogmer til bønn og gudstjenestegang – er av lite verdi.

Det kommer iblant forslag om at staten bør gripe inn for i større grad å beskytte barns religionsfrihet. For eksempel ved å lage problemer for religiøse friskoler.

Antagelig er det godt ment. Og det finnes former for oppdragelse av barn som kan handle mer om indoktrinering – og i verste fall overgrep.

Samtidig er realiteten at hvis foreldre får færre rettigheter i forhold til barna sine, får staten flere rettigheter.

Derfor bør holdningen vår være at staten bare griper inn i livet til en familie når det finnes svært gode grunner. Utgangspunktet må være foreldrenes rett til å bestemme over sine barn.

Problematiske valg

I et mangfoldig samfunn må vi forvente at noen foreldre foretar valg som andre finner dypt problematiske.

Lars Alm kaller barnedåp «et overtroisk ritual» og beskriver kristendom som «det overtroiske, virkelighetsfjerne og mytologiske innholdet med en imaginær treenighet». Etter min mening bør han la være å formidle slike holdninger – også til barn.

Men jeg ser ikke noen mulighet for å hindre det.

Alternativet til å la foreldre oppdra sine barn, og påvirke dem med sine verdier, er å etterlyse et totalitært samfunn hvor staten skal gripe inn for at barn oppdras «korrekt». Som fort blir det samme som det flertallet mener.

Og som et flertall synes er tilstrekkelig nøytralt.

Men det finnes ingen nøytral oppvekst. Alle barn utsettes for en livssynsmessig påvirkning. Og det er alt annet enn en nøytral posisjon å si nei til dåp av barn.

Humanisten som driver med teologi

Innlegget fra Lars Alm handler om barnedåp inneholder, fascinerende nok, flere teologiske argumenter mot barnedåp. «Jesus Kristus sier ingenting i Bibelen om at spedbarn skal døpes», kan Alm forteller.

Deretter sveiper han innom tekster i Apostlenes Gjerninger om «husstandsdåp», som han fastslår at er for vage, før han fastslår at to bibeltekster sier krystallklart at dåpen er knyttet til «omvendelse og tro». Og slikt er jo ikke barn i stand til.

Alm slår fast at tekstene «viser klart og tydelig at en aktiv, bevisst omvendelse og tro er en forutsetning for å bli døpt». Siden barn ikke kan tro, «eller samtykke til egen dåp», er konklusjonen at barnedåp er en uting.

Kanskje gir argumentasjonen en viss gjenklang for noen med et baptistisk dåpssyn. Problemet er likevel at Alm bruker teologiske argumenter som grunnlag for en misforstått tanke om at en nøytral oppdragelse er å ikke formidle gudstro.

Og det vil nok alle kristne avvise som holdbart.