Teologi
Hvem er Guds utvalgte folk i Det nye testamente?
Det ser dessverre ut til at få konservative kristne evner å skille mellom den gamle og den nye pakt.
På kristne møter og i kristne media blir det til stadighet hevdet at dagens jøder er Guds utvalgte folk, at Gud opprettet staten Israel i 1948 og at man må velsigne staten Israel. Disse dogmene og holdningene har rot i en lære kjent som dispensasjonalismen, på norsk også kjent som tidshusholdningslæren.
Begrepet kristensionisme er også en vanlig betegnelse på disse forestillingene. Når jeg stiller spørsmål ved disse dogmene er det min erfaring at rullegardinene går raskt ned og at samtalen stopper opp før jeg får fullført mine argumenter.
Annonse
Karakteristikken «erstatningsteologi» sitter løst. Dessverre ser det ut til at få konservative og velmenende kristne evner å skille mellom den gamle og den nye pakt.
Svært få kristensionister som jeg har pratet med har hørt om dispensasjonalismen, hvis syn de selv representerer.
Karakteristikken «erstatningsteologi» sitter løst.
Den kristne troen er basert på en ny pakt om frelsen i Jesus Kristus, tro og etterfølgelse av ham. Guds rike er gjort tilgjengelig for alle verdens mennesker, og ikke avgrenset til en bestemt etnisk gruppe.
Premisset er tro og ikke etnisitet. Jeg mener at forestillingen om at dagens jøder er Guds utvalgte folk mangler grunnlag i Det nye testamentet (NT), og er blindvei som forkludrer forskjellen mellom den nye og gamle pakt.
Paulus er klar på at menigheten er Guds utvalgte folk (se f.eks. Rom 8,33; Rom 11,7; 1 Kor 1,27–28).
I dispensasjonalismen er dette et dilemma som er forsøkt løst med et kompromiss: Menigheten er Guds «åndelige folk» og jødene er Guds «kjødelige folk». Men majoriteten av jøder fornekter både Jesus og Gud Fader. Bibelen kaller dem som fornekter Jesus for antikrist (1 Joh 2,22 f).
Legg merke til at Paulus sier i Rom 2,28–29 at jødisk etnisitet er irrelevant. I en rekke skriftsteder fastholder Paulus at ved Jesus er det ingen forskjell på jøde og greker (se f.eks. Rom 1,16; Gal 2,3; Kol 3,11).
Paulus skiller likedan mellom menigheten og etnisitet når det gjelder identiteten til Abrahams etterkommer, jf. Gal 3,29: «Og hører dere Kristus til, da er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet.», Gal 3,7: «Derfor skal dere vite at de som har tro, de er Abrahams barn.», og Rom 9,8: «Ikke kjødets barn er Guds barn, men løftets barn regnes til ætten.»
Annonse
Jesus betegner dette skillet i dramatiske ordelag i for eksempel lignelsen om vingårdsmennene (Matt 21,33–44; Luk 20,9–19) og i lignelsen om kongssønnens bryllup (Matt 22,2–9).
Når jeg ber om skriftsted i NT og ikke GT som støtter påstanden om at dagens jøder er Guds utvalgte folk, henvises det bare til Rom 11,1: «Jeg spør så: Har Gud forkastet sitt folk? Slett ikke! For også jeg er israelitt, av Abrahams ætt og Benjamins stamme.»
Problemet her er at man plukker vers ut av sin kontekst og utelater fortsettelsen: «På samme måte er det også i vår tid blitt en rest igjen som Gud i sin nåde har utvalgt» (v.5). Paulus snakker altså ikke om hele det jødiske folket som levde på sin tid eller i dag, men han snakker om en liten rest av omvendte jødiske kristne.
De første kristne var nemlig jøder. Han fremholder i vers 6 at dette er av nåde. I vers 7 skiller han mellom Israel som ikke er troende og de utvalgte: «Hva så? Det Israel søker, har de ikke oppnådd, men de utvalgte har oppnådd det. De andre er blitt forherdet.»
Jeg synes tiden er overmoden for en åpen debatt om denne saken. Jeg håper på saklige innspill om dette sett i lys av NT.
