Hvem er jeg til å dømme om man er utenfor eller innenfor?

Jeg får ofte høre at det er forskjell på å kjenne på homofile følelser og på å leve dem ut. Ifølge dem, går det en farlig grense mellom disse der det er innenfor å kjenne på følelsene, men utenfor å leve dem ut.

Da jeg var ungdom gikk grensen et annet sted, for da fikk jeg høre at følelsene måtte bekjempes. Dersom jeg ikke evnet å stoppe dem, levde jeg farlig og var definert utenfor. Hvorfor har mange omdefinert grensen i løpet av min levetid?

Mitt inntrykk er at folk har forstått hvor dypt disse følelsene stikker og at historiene fra mennesker som opplever frihet fra tankene er få. Det som i teorien gikk opp, var i praksis umulig. Pragmatismen tar oss.

Uansett hvor bibeltro man ønsker å være, er det ofte slik at den praktiske teologien blir annerledes. Vi tolker og vektlegger bibelversene ulikt og søker kunnskap om tekstenes kontekst og faktiske mening. Ufullkomne mennesker som tolker en fullkommen bibel kommer til ulike svar, og svarene endrer seg over tid.

Simon Stisen tror det skeive kristne miljøet er i ferd med å fragmenteres

Vi har sett det i spørsmål knyttet til slaveri, pengelån, barneoppdragelse og gjengifte. Selv om det var tydelig definert hva som var utenfor og innenfor, har grensene endret seg med tiden.

Som en usikker 14-åring med homofile følelser åpnet jeg Bibelen for å søke råd. Versene slo hardt imot meg. Paulus sa at «menn som ligger med menn ikke skal arve Guds rike», mens Jesus sa at «den som ser på en kvinne med begjær, har brutt ekteskapet med henne i sitt hjerte».

Konklusjonen jeg dro var enkel: Dersom jeg ikke evnet å kontrollere mine homofile følelser, ville jeg ikke arve Guds rike. På denne tiden var jeg så redd at jeg ikke klarte å sove uten å kjenne skinnbibelen presse mot brystet. Som om det var det nærmeste jeg kunne komme en Gud jeg ikke kjente.

Dagen jeg erfarte evangeliets kraft, forandret alt seg. Det var som at Jesus krysset grensen og kom meg nær uten at jeg hadde gjort meg fortjent til det. Grensen ble utydelig, men idealene lå fast. Det handlet ikke lenger om jeg var utenfor eller innenfor, men om å holde seg nær til Gud.

Når kristne noen år senere snakket om at det var et skille mellom å føle og å leve ut, ga det lite mening i møte med sitatene av Jesus. Hvorfor skulle vi tillate syndige tanker og hvorfor var det her grensen gikk for hva som var innenfor? Jeg anså dem som liberale.

I min lengsel etter å leve helhjertet hadde jeg kanskje blitt så opptatt av å søke det som var rett at jeg definerte alt annet som feil. Jeg var innenfor, de andre var utenfor.

Jeg trodde at jo lengre jeg vandret med Jesus, desto mer lik ham skulle jeg bli. Det føles som jeg heller er blitt mer og mer bevisst på min egen ufullkommenhet. Gud er blitt mer hellig og nåden er blitt enda større. Jeg så flisen i min brors øye, men ikke stolpen i mitt eget. Jeg var aldri i en posisjon til å definere noen utenfor, jeg var jo en av dem selv.

Hva gjør vi med det vi ikke makter å bære selv?

Grensene var noen ganger definert av enkeltbibelvers eller ubevisst av kulturen, men så lenge jeg var innenfor, var det uviktig med hvem som var utenfor. Først var jeg blind, men så fikk jeg se. Da valgte jeg å se en annen vei. Jeg ble selvsentrert og feig, alt annet enn forbildet jeg ønsker å etterfølge.

Som leder hadde jeg tillit og makt til å definere grensene, og noen forventet at jeg skulle være grensevokter. Det er et stort ansvar og en farlig øvelse.Jesus sa at det var bedre for dem som avviste en av hans minste at de bandt en kvernstein rundt halsen og ble kastet i havet.

I dag spør jeg meg selv om jeg kanskje hadde påtatt meg en rolle jeg ikke var ment å ha når jeg skulle definere folk utenfor eller innenfor.

Simon Stisen (33) møter flere fordommer som kristen enn som homofil

Som en homofil kristen vil meningene være mange på om jeg er innenfor eller utenfor og hva jeg må gjøre for å virkelig høre til. Alt jeg vet er at Jesus kaller meg til etterfølgelse og at jeg har valgt å kaste fra meg steinene og følge etter.