Hvem er mest tolerante?

I den kirkelige debatten blir det gjerne fremstilt slik at venstresiden, herunder Åpen folkekirke, representerer nettopp åpenhet, toleranse og mangfold. Kontrasten blir dermed den konservative høyresiden, som representerer en mer lukket eller toppstyrt kirke.

Men er det egentlig slik at venstresiden, det være seg i kirkepolitikk eller i annen politikk, er bedre på toleranse enn høyresiden? Et raskt historisk tilbakeblikk gir i det minste grunn til å spørre. Rom for avvik er vel ikke det som først og fremst har kjennetegnet den radikale politiske venstresiden.

Nå foran kirkevalget vil Åpen folkekirkes tilhengere gjerne snakke om to syn, og om at vi trenger en mer mangfoldig kirke. Men hvor stort mangfold ønsker de selv?

Når Kirkemøtet i løpet av de nærmeste årene mest sannsynlig åpner for kirkelig velsignelse av likekjønnede parforhold, hvordan blir forholdene etterpå for dem som er motstandere av dette? Man skal ikke være mye til profet for å hevde at det som antakelig blir en konservativ minoritet vil få minst like vanskelige forhold som det den liberale minoriteten nå hevder å ha.

På en måte er det noe nesten naturstridig ved toleranse. For de fleste av oss liker vel best at andre er som oss selv. Det kan være greit med mangfold i saker som ikke betyr spesielt mye for oss. Men særlig i våre egne hjertesaker vil vi helst at det vi mener skal være det dominerende, og kanskje helst enerådende, synet. Derfor kan det ofte være smertelig å erkjenne at slik er det ikke. Men jeg har ikke funnet grunn til å tro at venstresiden er noe bedre på toleranse enn høyresiden.

Faktisk tvert imot. I min levetid har samfunnet beveget seg i klart mer sekulær retning. Det innebærer at standpunkter som i min barndom var mer vanlige, i dag fremstår stadig mer eksotiske. Den teologiske samtalen har også fått et nytt tyngdepunkt. At Kirkemøtet allerede neste år kan komme til å gå inn for å legitimere homofile ekteskap, ville vært ganske utenkelig for bare noen få år siden.

Min påstand er at den konservative leiren allerede i flere tiår har vært nødt til å øve seg opp i toleranse. Ja, mange skriver leserbrev i kristne aviser - og i andre aviser. Ja, ordbruken kan noen ganger være hard. Slett ikke alle klarer å innse at samfunnet har forandret seg. Men slik vi fikk både abortloven og ekteskapsloven mens Grunnlovens gamle paragraf 2 fortsatt var operativ, har det konservative flertallet ikke stått i veien for en hel rekke bispeutnevnelser som har dratt kirken i en annen retning. Det har ikke ført til noe skred av konservative utmeldelser. Og de konservative biskopene vi har hatt, har på ingen måte drevet noen heksejakt på liberale prester.

Ingen av oss vet med sikkerhet hvordan forholdene vil endre seg i løpet av de neste årene. Når vi skal se tilbake på vår egen tid, tror jeg vi må si at det var lettere å være liberal med konservativt flertall enn det vil bli å være konservativ med liberalt flertall.

Så hvem er i praksis mest tolerante? Vi får se.