Hvem hjelper vi ved å merke varer fra Vestbredden?

Med visse unntak, bør vi være skeptiske til ren symbolpolitikk. Med det menes politiske tiltak som ikke medfører noe konkret, men som er mest opptatt av å signalisere et standpunkt. Spesielt skeptiske mener jeg vi bør være til symbolpolitikk som har utilsiktede konsekvenser.

Jeg er redd regjeringens vedtak om å innføre en merkeordning for næringsmidler med opprinnelse på Vestbredden faller i denne kategorien. Den nye merkeordningen ble varslet rett før sommeren.

I forslaget bruker regjeringen ordlyden «okkupert land», og at det tydelig skal opplyses om dersom et produkt har sitt opphav fra en israelsk bosetning. Dette gjelder spesielt vin, olivenolje, frukt, grønnsaker og poteter.

Israels kritikere bør merke seg at Israels Høyesterett får sin første muslimske dommer

Dette er ikke et isolert påfunn fra regjeringen, selv om Arbeiderpartiet de siste årene har inntatt en stadig mer ensidig holdning i Midtøsten-konflikten, imot Israelske krav og interesser. Den internasjonale bevegelsen for boikott og sanksjoner mot Israel har mange tilhengere, også her hjemme.

Forsøk på å merke varer fra Vestbredden utgjør, slik jeg ser det, en mild variant av denne bevegelsen. Målet er at forbrukerne selv skal advares mot produkter, og dermed avstå fra å kjøpe dem.

Denne siste merkeordningen ble tidligere foreslått av SV for Stortinget i november 2019, etter inspirasjon fra en dom i EU-domstolen som slo fast at matvarer som er produsert i israelske områder på Vestbredden, inkludert Øst-Jerusalem og Golanhøydene, tydelig må merkes.

Et flertall, bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, stemte den gang ned forslaget. Vi viste til at Norge ikke er forpliktet til å følge EU-domstolens avgjørelse. Med det nye stortingsflertallet etter valget, er denne realiteten endret.

Etter at regjeringen likevel nå innførte ordningen i Norge, stilte jeg skriftlig spørsmål til næringsministeren. Jeg ville helt enkelt vite hvilke varegrupper som blir rammet, og om det vil gå ut over palestinsk arbeidskraft.

Spørsmålet ble formidlet til helse- og omsorgsministeren, som 28. juni besvarte med at det kun var næringsmidler som blir omfattet, altså jordbruksvarer. Hun ville ikke svare meg på om palestinsk arbeidskraft er ventet å bli skadelidende.

Spørsmålet mitt til utenriksministeren var mer direkte. Jeg ønsket å vite mer om motivasjonen for å innføre ordningen nå, etter at Stortinget for kort tid siden avviste ordningen.

Utenriksministerens svar, 27. juni, er interessant, men knapt. Hun forklarte at ordningen blir innført fordi «norske forbrukere har rett til å vite om et næringsmiddel som selges i Norge er produsert i Israel eller i en folkerettsstridig israelsk bosetting».

Det er på tide å tenke nytt omkring Israel-spørsmål i FN

Norske butikker er fulle av produkter fra alle mulige steder i verden. Mange av dem er preget av menneskerettighetsbrudd, eller er gjenstand for andre territorielle konflikter. Hvorfor har regjeringen et oppheng i akkurat denne konflikten?

Utenriksministeren betrygget i sitt svar at «regjeringens beslutning innebærer ikke boikott av Israel. Vi mener at boikott er feil politikk. Det er opp til den enkelte forbruker å vurdere hvilke næringsmidler vedkommende vil kjøpe».

Det er jo åpenbart sant, men man sitter fremdeles igjen med følelsen av at regjeringen ønsker å påvirke forbrukerne, slik at de selv kan bedrive privatpraktiserende boikott. Selv om regjeringen ikke ville svare meg på det, er det også en stor fare for at også palestinsk arbeidskraft blir påvirket av dette.

Er dette hensiktsmessig symbolpolitikk? For meg er svaret åpenbart, at det er det ikke.