Hvem leder egentlig Misjonssambandet?

Det har snart gått tre og et halvt år siden Endre Stene utfordret Misjonssambandets ledelse (NLM) på å gå inn i en erkjennelsesprosess der målet var «å ta oppgjør med en ødeleggende kultur» og gjenvinne «kraften i ydmykt og selvkritisk lederskap». Stene bidro med en analyse som inviterte til et konstruktivt selvoppgjør.

Kronikken «Det idealiserte fellesskapets farer» (Dagen 18.08.20 og Vårt Land 19.08.20) hadde dobbel bunn. Det adresserte et generelt kulturproblem, samtidig som det bunnet i hans egne erfaringer. Erkjennelsen av at hans egne erfaringer ikke var unike, men uttrykk for et mye dypere ledelsesproblem som også rammet andre.

Det fine og håpefulle var at NLM så ut til å ta imot invitasjonen. Stene ble tatt på alvor. Hovedstyret hadde den gang en leder og et flertall som, etter min erfaring, tok dette på største alvor. Prosesser ble satt i gang på flere plan. Det tente noen håp.

Den sittende administrasjonen med generalsekretær i spissen ble konfrontert med kritikkverdige forhold, som til slutt endte i generalsekretærens avgang våren 2022, og en formann, Raymond Bjuland, som skrev:

«Skal organisasjonen vår ha troverdighet som arbeidsgiver og som fellesskap, er det å ha et lederskap som kan lytte til erfaringer i organisasjonen og møte ulike mennesker på en god måte helt avgjørende. Vi har dessverre for mange som vitner om at vi her ikke er gode nok. Dette er […] kjernen i problemstillingen. Der det fins vilje, fins det vei. I vår organisasjon har det manglet tilstrekkelig vilje til å erkjenne problemet. Det beklager jeg» (Dagen og Vårt Land 14.05.22).

Etter generalsekretærens avgang var det et særdeles illojalt angrep på hovedstyrets formann og hovedstyret som organ, da mindretallet gikk ut og flagget dissens i denne krevende saken omkring generalsekretærens avgang.

Professor Ola Grytten satte straks fingeren på problemstillingen med å si «det er åpenbart en daglig ledelse som utfordrer styret på makt» (Dagen 16.05.22), en daglig ledelse som også åpenbart hadde sine sympatisører i hovedstyret.

Kritikken fortsatte for åpen scene på generalforsamlingen, med verbale angrep på formannen fra administrasjon og enkeltpersoner tilhørende mindretallet i hovedstyret. Jeg var til stede og opplevde dette uverdig.

For meg demonstrerte dette en rå maktkamp for åpen scene. En kamp jeg identifiserer som en kamp mellom det gamle regimet, og de som arbeidet for en kulturendring med de oppgjør som det måtte innebære.

Konflikten mellom det gamle og det nye regimet kulminerte i en historisk hendelse på generalforsamlingen. Hovedstyret maktet ikke å konstituere seg, enda sittende formann, Raymond Bjuland var klar på at han var motivert for å fortsette.

Det har alltid vært slik i NLM at det nyvalgte hovedstyret konstituerer seg på selve generalforsamlingen. Vi kan bare ane hva som har skjedd bak lukkede dører når det gjelder konstitueringen denne gang.

Svaret fikk vi i september 2022. Knut Espeland ble formann. Etter dette er det gamle maktregimet reetablert, noe som de siste dagers oppslag om varslingssaken til Endre Stene vitner om, og som jeg selv har erfart fra de indre prosesser. Kulturendringen som var i emning med Bjuland, har blitt reversert med Espeland.

Den 13.06.23 hadde Stene et oppfølgingsmøte med representanter fra hovedstyret ved, Gunnar Bråthen, Knut Espeland og Birger Helland, sammen med sine bisittere Øystein Stene og Juel Østereng. Under møtet refererte Helland fra møter mellom hovedstyret og Åsland.

Hovedstyret skriver i den forbindelse, sitat: «Hovedstyret ser i ettertid og gjennom dokumentasjon som foreligger at Øyvind Åsland har uttalt seg upresist og til dels usant på enkelte områder i saken. Det være seg omtale av Endre Stene og overfor varslingsutvalget. Dette opplever hovedstyret som problematisk». (Dagen har sett referatet, red. anm.)

Jeg har vært bisitter for Stene, og har i møte med nåværende hovedstyre erfart noe som oppfattes som en skinnprosess, der det som blir kommunisert til oss i interne møter, ikke lenger gjelder eller er å forstå på den opplagte måten, når Espeland antagelig har konsultert sine indre sirkler, Åsland og Ottosen.

I prosessen med Stene hadde vi slik jeg forsto det kommet fram til en omforent uttalelse som skulle være offentlig, og som var ført i pennen av påtroppende generalsekretær Gunnar Bråthen etter konsultasjon med Stene, Espeland og Bjuland.

En uttalelse Stene kunne leve med, og som ville gi ham den rettmessige oppreisning offentlig og internt for den urettferdigheten han har vært utsatt for. Dette ble etter alt å dømme stanset av de indre sirkler fra å skje, og Espeland er ansvarlig for dette.

Fra Stene skrev sin kronikk i 2020, er NLM like langt. Viljen til et åpent og selvkritisk lederskap som våger å være sannferdige i omgangen med intern urett er ennå ikke til stede. Jeg sitter igjen med spørsmålet jeg egentlig stiller retorisk, for jeg har erfart svaret: Hvem leder egentlig Misjonssambandet?

Dagen har gitt Norsk Luthersk Misjonssamband anledning til å svare på kritikken. Generalsekretær Gunnar Bråthen opplyser at de ikke ønsker å kommentere Østerengs innlegg. Øyvind Åslands tilsvar kan lesesher.