Hvem priser Gud salig?

Vi finner saligprisninger i Bergprekenen, men også mange i Salmene. De gir ikke en oppskrift som du og jeg skal følge for å bli salige, men beskriver hvordan en kristen er og lever, så sant han har tatt sin tilflukt til Jesus og er blitt født på ny. I saligprisningene beskriver Gud sine barn og priser dem salige.

Hver og en vil gjerne velge sin egen måte å være kristen på, hvordan en vil forholde seg til Guds ord og bud osv. Men det er ikke opp til oss å definere hva som er sann kristendom. Det har Gud selv gjort, ikke minst i saligprisningene.

Og vi kan ikke velge ut noen saligprisninger og så gå forbi de andre. For hver eneste saligprisning har noe absolutt over seg. Enten er du salig, og da er du slik saligprisningen beskriver, eller så er du ikke slik og da er du ikke salig.

De fattige i ånden, de som står som tiggere for Gud, er ikke særlig ydmyke kristne, men alle sanne kristne. Enhver kristen står som tigger for Gud og roper om nåde for Jesu skyld.

Den som har noe å komme med innfor Gud, noe å rose seg av, får intet, men den som ber om nåde for Jesu skyld, får alt for intet.

Salige, sier Skriften, er alle som tar sin tilflukt til Sønnen (Sal 2:12).

Og i Sal 119:1-4 står det: «Salige er de som går de oppriktiges vei, som vandrer i Herrens lov.Salige er de som tar vare på hans vitnesbyrd, som søker ham av hele sitt hjerte, og ikke gjør urett, men vandrer på hans veier. Du har gitt dine befalinger for at en skal holde dem nøye.»

Her møter vi en annen side ved en sann kristen. Han har kommet inn i et nytt forhold til Guds ord og bud. Han vil vandre på Guds veier i sannhet og oppriktighet, og han vil holde Guds bud nøye, slik Gud har ment dem. Hele Salme 119 handler om dette.

Saligprisningene er til oppmuntring for den troende, som ofte har det vanskelig i denne verden, nettopp fordi han går den veien han går. Mange vil si om den kristne: Stakkar! Da er det trøst i å se at Gud sier: Salig!

Saligprisningene er også til ransakelse og selvprøvelse. Her beskriver Gud selv sine barn. Har jeg ikke et hjerte og liv som samsvarer med dette, så er det noe fundamentalt galt. Da er jeg uten Guds barns kjennetegn og preg. Hva skal jeg da gjøre?

Jo, da nytter det ikke å dra seg selv etter håret, og søke å forandre sitt hjerte.

Men da får jeg be siste vers i Sal 119: «Jeg har fart vill. Oppsøk din tjener som et tapt får! For jeg har ikke glemt dine bud.» Og da skal du få smake og se at Herren er god! «Salig er den mannen som tar sin tilflukt til ham.» (Sal 34:9).