Hvem står opp for trosfriheten?

Den nye regjeringen slår fast i Hurdalsplattformen at de vil «stille krav om at dei administrative organa som forvaltar offentlege tilskot på vegne av trussamfunn, er demokratisk valde og har minst 40 prosent representasjon av kvart kjønn.»

Hvordan bør trossamfunnene svare på et slikt krav?

I Dagsnytt 18 den 21. oktober møtte leder i STL (Samarbeidsrådet for tro og livssynssamfunn) Ingrid Rosendorf Joys den nye ministeren for tros- og livssynsspørsmål til debatt.

Det er ikke overraskende at Rosendorf Joys argumenterte mot det nye kravet. Det som er overraskende er at argumentasjonen var praktisk, ikke prinsipiell. Hennes argument var at trossamfunnene er ulike, der noen har skjev kjønnsfordeling i medlemsmassen, og for det andre at dette er frivillige organisasjoner som allerede kan ha vansker nok med å rekruttere styremedlemmer.

Det etterlater et inntrykk av at STL aksepterer premisset om at politikerne kan gripe inn og blande seg i denne type anliggender i et trossamfunn.

Noen ganger er det riktig å gi etter på det prinsipielle og være strategisk for å komme i posisjon til å påvirke. Men her er det svært viktige grenser vi snakker om.

Statsstøtten til trossamfunn er mer enn bare et tilskudd som staten kan stille krav for å motta.

Støtten er også forankret i Grunnloven § 16. Her slås det blant annet fast at andre trossamfunn skal understøttes på lik linje med Den norske kirke.

Det kan virke uskyldig når myndighetene har et positivt formål som likestilling for sine inngrep i trossamfunnene.

Historien viser at staten ofte har misbrukt sin makt overfor borgerne og tråkket over grensen for menneskers grunnleggende friheter. Som oftest skjer det med en god intensjon. Det er derfor vi har menneskerettighetene for å verne disse frihetene. Det er derfor vi har lover om trosfrihet. Det er derfor vi alltid skal være på vakt.