Hvem svarer på unges lengsel etter Gud?

LEDER

Aldri før har vi hatt en slik global ungdomskultur. Over hele kloden har unge mange av de samme verdiene, de lytter til den samme musikken og deler de samme postene i sosiale medier. Det er også et annet fellestrekk ved ungdomskulturen i vår tid: Den gjennomsyres av sekulær humanisme. Svært mange unge tror ikke på Gud.

Hvordan kan vi nå neste generasjon med evangeliet? I løpet av mai måned skal dette spørsmålet diskuteres i grupper over hele Europa, som en forberedelse til misjonsbevegelsen Lausannes store konferanse om Europa-misjon i Polen i november.

Spørsmålet kan fylle noen hver med frykt og beven, og kanskje også en porsjon motløshet. Vi vet at spørsmålet er livsviktig. Ja, det er avgjørende for menneskers frelse og kirkens overlevelse. Samtidig strever vi med dette vanskelige ordet hvordan. Ungdomskulturen kjennes fremmed. Vi vet ikke hvordan vi skal få dem i tale.

Statistikken taler sitt tydelige språk. 91 prosent av unge voksne i Tsjekkia har ingen religiøs tilknytning. I Storbritannia, Frankrike, Belgia, Spania og Nederland sier mellom 56 og 60 prosent at de aldri går til kirken. 32 prosent av britiske ungdommer sier at de tror det finnes en gud, men bare 18 prosent er interessert i å finne ut mer. Luke Greenwood viser til disse tallene i en artikkel han har skrevet til mai-diskusjonen i Lausanne-gruppene. Britisk-brasilianske Greenwood er Europa-direktør for Steiger, en misjonsorganisasjon som nettopp har som mål å nå ungdom.

Han tegner et alvorlig bilde av situasjonen i Europa. Troen blir i liten grad gitt videre fra voksne til unge. De unge vender seg ikke til kirken for å finne svar på livets store spørsmål. De skjønner ikke at Gud har noen relevans. Dette betyr likevel ikke at de mangler åndelig lengsel. Mange lengter etter tilhørighet, etter noe som er større enn dem selv.

Det er et stort kulturelt gap mellom den globaliserte ungdomskulturen og kirken, påpeker Greenwood. Den fine er at kirken gjennom historien har lange tradisjoner for å bygge bro over kulturelle gap.

Det var jo akkurat dette Paulus gjorde på sine misjonsreiser, Hudson Taylor gjorde i Kina – og i ytterste konsekvens: Det var det Jesus gjorde da han gjenopprettet relasjonen mellom oss mennesker og vår far i himmelen. Det er dette misjon handler om: Å formidle evangeliet på en slik måte, at mennesker forstår det gjelder dem.

Hvordan kan vi nå neste generasjon med evangeliet? Utfordringen er ikke blitt mindre etter korona-pandemien. Her vi sitter på hjemmekontorene med restriksjoner på hvor mange vi kan møte og be på besøk, er faren at voksengenerasjonen kommer enda mer på avstand fra de unge. Samtidig blir det slått alarm om ensomhet og økte psykiske problemer blant unge på grunn av pandemien.

Slik misjonærene før oss var fleksible og kulturelt tilpasningsdyktige, må vår tids kristne være det samme. Vi lever i en tid der den kristne troen mange steder er i ferd med å bli marginalisert. Men kallet til å være lys og salt, til å dele evangeliet i ukjente kulturer, er ikke avlyst. Tvert i mot. De unge trenger at kristenfolket våger seg inn på arenaene der de samles. For de trenger trygge voksne, og de trenger Jesus mer enn noe annet.