Hvem velsigner hva, og hvorfor?

Jeg har en følelse av at det er i ferd med å gå inflasjon i kirkelige velsignelser og tilhørende liturgiske handlinger i vår kirke. Har vi kommet på villspor i forhold til hva vi bruker velsignelser til?

Gjør vi et lite søk i GT så finner vi velsignelse av enkeltmennesker, av folk, eiendom og arv, men først og fremst: «Velsign Herren». Ser vi i Det nye testamente, finner vi at Jesus velsigner barna, han velsigner maten og han velsigner sine disipler, og så har vi Jesu oppfordring: «Velsign dem som forfølger dere, velsign og forbann ikke» (Rom 12,14).

I GT kommer det hebraiske ordet «barak» fra «bara» som vi oversetter med Skaper, så å bli velsignet er å få kraft til å skape, mens det tilsvarende i NT, «evlogia», betyr mer å tale vel om. Luther sier at når vi som mennesker velsigner, gjør vi ikke annet enn å ønske godt, men det vi ønsker, kan vi ikke selv utføre, mens Guds velsignelse innebærer en vekst som er virksom.

Går vi tilbake til skapelsesberetningen i 1 Mos 1, finner vi Guds første velsignelser. Han skapte både dyr og mennesker og vi hører i 1 Mos 1,22 og 28: «Gud velsignet dem og sa: «Vær fruktbare og bli mange», altså en forventning om vekst!

I NT, når Jesus velsignet brød og fisker, ble det en «økning», slik at det skulle bli nok til mange, og det skjedde! Når Jesus velsignet disiplene var det for at evangeliet skulle vokse med utgangspunkt i disiplene, og det er vel ingen tvil om at også denne velsignelsen førte til en vekst uten sidestykke.

La oss gjerne ha både Jesu eksempler og oppfordring, og Luthers definisjoner på velsignelse i minne, når vi tenker igjennom hva det er vi skal velsigne, og hva vi skal be om Guds velsignelse over.

Både i jødiske og kristne kirker bruker vi den aronittiske velsignelse (4 Mos 6,24–26):

«Herren velsigne deg og bevare deg!
 Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig!
 Herren løfte sitt ansikt mot deg og gi deg fred!»

Her ber vi om Guds velsignelse for enkeltmennesker, det er ordet «deg» som brukes. Vi ønsker og ber at Gud skal beskytte, bevare, være nådig mot og gi fred til det enkelte menneske som mottar hans velsignelse, og at han skal forøke sin godhet og nærvær i det enkelte menneskes liv, så den enkelte kan vokse i tro og tillit til sin skaper og Herre.

Dette var altså vår bønn om Guds velsignelse (og «vekst» i h.h.t. Luthers definisjon) for enkeltpersoner. Så har vi Jesu oppfordring om hva vi skal velsigne, det vil si «ønske godt om»: «Velsign dem som forfølger dere, velsign og forbann ikke» (Rom 12,14). Vi skal altså ønske godt om de som forfølger oss. For folk flest er dette utrolig vanskelig. Men det er her vi som kristne virkelig kan demonstrere Guds grenseløse kjærlighet til alle mennesker, med tilgivelsens og omvendelsens mulighet for forvandling.

I dagens situasjon kan det virke meningsløst at vi, som patriarken Kirill, skal velsigne og ønske noe godt for president Putin! De aller fleste som ser resultatet av krigens herjinger i Ukraina vil nok ønske ham alt annet enn godt. Men det er altså her vi må lære forskjellen på et menneske, Guds elskede skaperverk, og det et menneskes har gjort av mer eller mindre gode valg. For Gud har alle mennesker like stor verdi. Det er mennesket som skal velsignes, og ikke hvilke valg dette mennesket har gjort

Spørsmålet vi bør stille oss, når vi ser på kirkens eksisterende og mulig fremtidige ritualer for velsignelse er derfor dette: Er det kirkens oppgave å bruke tid og ressurser på å ha ritualer for å velsigne samlivsformer, navnebytter eller hva enn det måtte være av menneskelige livsvalg, som ikke har noe med troen å gjøre?

Det er forståelig at mange ønsker seg en kirkelig velsignelse over sine valg i livet. Det er på en måte en slags forsikring om at de valg man har tatt er både riktige og akseptert av noe eller noen utenfor seg selv. Men er det virkelig kirkens jobb å være en seremonimester for dette? Med unntak av valg som har direkte med troen og vårt forhold til Gud å gjøre, så mener jeg nei.

Når det gjelder dåp og konfirmasjon, så er dette ritualer som har direkte med troen og vårt forhold til Gud å gjøre, og når det gjelder ordinasjoner/innsettelser og signinger, så er vel dette på linje med Jesu velsignelse over disiplene som skulle settes i stand til en troens gjerning.

Hva så med ekteskapsinngåelse i kirken? Vielsen er en offentliggjøring av et menneskelig valg som ikke har noe med tro eller gudsforhold å gjøre. I kirkens spede begynnelse var ekteskapsinngåelse blant kristne som for folk flest, en «sedvanlig lovlig overenskomst» uten noen kirkelig medvirkning.

Det var først i middelalderen at adelen kom med et ønske om ekteskapsinngåelse i kirken fordi de ville ha noe juridisk forpliktende som kunne sikre barna deres arverett. Siden da har tradisjonen satt seg, og det ble obligatorisk på slutten av 1500-tallet. Kirken og de kristne klarte seg altså fint i mange hundre år uten denne ordningen.

Luther forsto ekteskapet som en skaperordning og han kalte det også en verdslig ordning selv om han holdt fram at ordningen var guddommelig og en livsform Gud hadde valgt ut og derfor allerede på forhånd gitt sin velsignelse.

Gud har innstiftet og velsignet den skaperordning som ekteskapet er, og hans velsignelse vil være virksom for alle som holder seg til de løfter og den pakt som gis ved ekteskapsinngåelsen, helt uavhengig av en kirkelig velsignelse. Derfor er det mulig å tenke seg at også Luther, kanskje heller ikke, etter sin målestokk, ville sett behovet for noen kirkelig velsignelse om ekteskapet ble inngått på borgerlig vis, altså ikke i eller av kirken.

For å oppsummere: Er det virkelig en kirkelig oppgave å velsigne våre forskjellige livsvalg? Guds ord kaller oss til å velsigne Herren og lovsynge og opphøye hans navn og til å tale gode ord om våre medmennesker, også de som forfølger oss.

La oss fortsette å be om Guds velsignelse, nærvær og vekst for enkeltmennesker, folk og nasjoner og for vårt daglige brød. La oss tenke konstruktivt og fremtidsrettet for en kirke som i stedet for å beholde og innføre konfliktskapende og enhetssplittende ritualer, kan konsentrere seg om sine hovedoppgaver, og skape mer himmel på jord!