Hver generasjon må formulere den kristne læren på ny, men ikke endre den

«Er ikke homofilt ekteskap en ny lære?», spør Tom-Roger Mittag i Dagen 16.8. Det er ikke første gangen Mittag våger å stille spørsmål de fleste av oss helst vil unngå. Slik er det ofte med unge mennesker som har hatt et radikalt møte med Jesus.

Jeg tror Mittags frimodighet er sårt tiltrengt. Mittag fikk svar fra Kirkerådets ferske leder Harald Hegstad i Dagen 21.8.

Professoren innleder med en kort belærende, faderlig, begrepsavklaringsseanse der han påpeker Mittags manglende evne til å skjelne mellom lære, tro og bekjennelse, men først og fremst etablerer han et mentalt bilde av at dette er en diskusjon mellom en lek og lærd, en oppkomling og en durkdreven teolog.

Etter den forutsigbare sammenligningen med påbud om dekket hode for kvinner og forbud mot langt hår for menn som så ofte går igjen når dette temaet debatteres og en påminnelse om at kirkens lære er «dens forsøk på å formulere og begrepsfeste troen», skrider Kirkerådslederen til verket.

Hegstad konkluderer med at den kristne læren er et resultat av en tolkningsprosess og viser til lutherske sammenhenger der «nedarvede læremessige standpunkter prinsipielt» er åpne for revisjon. Lederen av kirkerådet slår fast at det var «erkjennelsen av at kirken og konsilene kunne ta feil og hadde tatt feil», som var forutsetningen for reformasjonen.

Luthers angrep på pave, helgener, avlat, skjærsild med mer hadde sin rot i at disse doktrinene manglet grunnlag i skriften. Den kristne læren måtte bygge på skriften alene. Det var skriften og åpenbaringen og ny innsikt gjennom åndens åpenbarende ledelse og bare det som kunne gi grunnlag for en revidering av læren.

I sitt svar til Mittags betimelige spørsmål viser ikke Hegstad til ny innsikt i skriften, men til moderne kunnskap. Om de siste trendene innenfor moderne kunnskap og forskning skal ha autoritet til å endre læren vil Hegstad og co få det travelt med all revideringen i årene som kommer.

Istedenfor å vokte, bevare og aktualisere den kristne læren i en omskiftelig tid, må kirkeledelsen stadig oppdatere seg på hva som er siste nytt på kunnskapsfronten og oppdatere den kristne læren. Om Luther fra oven følger utviklingen i de vestlige statskirker, som sprang ut fra det han startet, tror jeg han angrer bittert på det han i sin tid satte i gang. I sin fortvilelse må han undre på hvordan det kunne gå så galt.

Hegstad finner ikke noe om homofilt samliv i bekjennelsesskriftene og kan ikke se at spørsmålet er inngående behandlet i teologisk litteratur før vår egen tid. Dette har nok professoren helt rett i, men dette er jo heller ikke særlig bemerkelsesverdig. Et bekjennelsesskrift er et skrift som sammenfatter hva de troende er overbevist om i ulike trosspørsmål. Homofilt samliv har aldri før vært et spørsmål kristne har vært uenige om.

Treenighetslæren som Hegstad nevner i sitt svar, og Jesu guddommelighet og menneskelighet, har derimot vært gjenstand for stor diskusjon helt fra kirkens spede begynnelse. Når slike uenigheter oppstår trenger man å avklare og definere som man gjør i bekjennelsesskriftene. Hvorfor tror Hegstad at man i bekjennelsesskriftene har hatt behov for å avklare noe alle kristne unisont har vært enige om.

Grunnen til denne unisone enigheten er Bibelens klare fordømmelse av homofil praksis gjennom hele skriften og dens tydelige beskrivelse av ekteskapet som en pakt mellom en mann og en kvinne, noe også Jesus selv stadfester. At Hegstad ikke finner noen inngående teologisk behandling av denne tematikken før vår tid er derfor helt naturlig.

I hans egen kirke og i hans egen tid derimot finnes det imidlertid en inngående drøfting av tematikken. I utredningen Kirkens enhet og troens fundamenter, utarbeidet av tre av landets biskoper, før bispemøtet i 1997 konkluderte man med at «å sidestille heterofilt ekteskap med homofilt samliv er i strid med grunnleggende etiske prinsipper i Bibelen og må anses som kirkesplittende vranglære».

Nå, noen få strakser etter i kirkehistorisk perspektiv, konkluderer Hegstad med at den nye læren om homofilt samliv er «godt begrunnet ut fra et helthetlig bibelsk og kristent perspektiv». Hvilke nye innsikter i skriften er det Hegstad har fått åpenbart? Hvor i Bibelen finnes grunnlaget for denne helomvendingen?

Hegstad gir ikke Mittag noe som ligner et bibelvers bare hans egen konklusjon som henger i løse luften. Bak den akademiske skriveformen og den belærende tonen er det temmelig hult. Hegstads overfladiske behandling ligner til forveksling den akademiske arrogansen Sofie Braut omtalte i Dagen 22.8. Hegstad har fått honnør for sin empatiske lytting og for å ha tatt skeive på alvor, jeg ser ikke så mye av dette i møte med Mittag og hans spørsmål.

Hegstad sier at kirkens lære må formuleres på ny i vår tid. Her tror jeg kirkelederen har helt rett, men det er ikke noe som må bli overlatt til Hegstad, biskopene og professorene på MF. Læren trenger å formuleres slik at folk forstår den og ikke endres og tilpasses vår tids flyktige oppfatninger, ideer og innfall.

Den trenger en språkdrakt helt ulik den Hegstad er en eksponent for. Dette tekniske språket som hele tiden søker seg bort fra det vesentligste, ligner i form på det postmodernistiske tenkere innenfor kritisk teori bruker. Det er et utmattende språk som står i grell kontrast til Bibelens livgivende og enkle språkdrakt.

Jesus selv kommuniserte på befriende enkelt vis der han brukte bilder og metaforer fra vanlige folks hverdag og forståelseshorisont. Den engelske oversettelsen av Markus 12, 37 illustrerer Jesu formidlingsevne best synes jeg: «And the common people heard him gladly..», evangelistens tilføyelse forteller oss at de gode nyhetene og Bibelens budskap er skrevet like fullt til Jørgen Hattemaker.

Bibelen er skrevet for vanlige folk og må gjøres tilgjengelig for flest mulig, nå nærmer vi oss også en av Luthers opprinnelige kongstanker.

Da de hørte ham, forstod de hva han sa og fornemmet straks at her var en mann som snakket med en annen autoritet enn alle tåkefyrstene som hele tiden ville sette Jesus på prøve. Dette bør være idealet når den kristne læren skal formuleres for en tid som vår.

Tåkeprat og tekster man må lese både to og tre ganger før man forstår at det faktisk ikke finnes substans, finnes det mer enn nok av fra før i andre kanaler.

Kunsten å svare uten å svare

Når kom storken med babyen?