Hvilke historier tror vi på?

I sommer fikk jeg en sms fra en venn av meg. Han hadde lest intervjuet med Tonje Tornes hos NRK, og lurte på om vi ville fortelle hans historie. Tornes er datteren til Rune Larsen, og hun var særlig i 1980-årene et kjent ansikt i Kristen-Norge. Hun deltok aktivt i ulike kristne miljø. Med tiden har hun distansert seg fra disse miljøene.

Det er all grunn til å lytte til Tornes’ fortelling. Det finnes så alt for mange mennesker som har gjort seg negative erfaringer i kristne sammenhenger, og som på grunn av disse erfaringene bærer på mye smerte.

Min venns anliggende var ikke å underslå noe av dette. Men han var på noen av de samme arrangementene som Tornes, og husket henne fra den tiden. Hans erfaringer av de samme leirene var imidlertid helt annerledes. Han ser tilbake på dem med mye takknemlighet og glede.

Hvem vil fortelle hans historie? Den er like subjektivt sann som hennes. Men den blir neppe omgitt av den samme interessen som de mange brent barn-historiene vi har hørt de siste årene. Hva forteller det oss? Sannsynligvis en hel del.

Både om hvordan virkeligheten var før - og fortsatt er mange steder, og om hvordan erfaringer fra fortiden kan være en nyttig buffer for å holde en viss avstand til Gud og kristen tro.

Går det an å fortelle begge disse historiene, uten å nedvurdere noen av dem? Jeg håper det. Både de som har gode og de som har dårlige erfaringer fortjener å bli lyttet til. Begges fortellinger kan bli brukt som pressmiddel i en interessekamp. Men først og fremst er de reelle fortellinger om opplevd liv.

Det har vel sannsynligvis alltid vært litt sånn, men i hvert fall er det sånn nå: kraften i en fortelling er større enn kraften i mange argumenter. Det ser vi aller tydeligst i ekteskapsdebatten.

Det finnes en hel rekke tungtveiende momenter som i for liten grad ble drøftet før den gjeldende loven ble vedtatt, og som det ennå er nærmest tabubelagt å snakke om. For eksempel hvordan den gjeldende loven kan ramme barn som vokser opp uten far.

Og rent teologisk er det vanskelig å forstå hvordan Den norske kirke i løpet av få år har kunnet snu så radikalt i et spørsmål av stor betydning både direkte og med tanke på konsekvenser for den øvrige teologien.

Men alle disse innvendingene ser ut til å drukne i møte med den kollektive dårlige samvittigheten overfor fortidens behandling av mennesker med en annen seksuell orientering enn den heterofile.

Dermed er det for tiden ganske vanskelig å nå frem med positiv argumentasjon om ekteskapets særstilling. Slik er visst historiens gang.

Her om dagen kom jeg over den mangeårige NRK-korrespondenten Jahn Otto Johansens bok «Mitt liv med Moder Russland» fra 2009. Der forteller han blant annet om sitt møte med den russisk-ortodokse kirken, som har fått en langt sterkere stilling i samfunnet de siste tiårene.

Dét er en sammensatt historie, og samrøret med den russiske statsmakten er slett ikke bare av det gode. Men det jeg først og fremst stoppet opp med, var en henvisning til antropologen Aleksej Jurtsjaks analyse av det ideologiske tomrommet som oppstod i andre halvdel av 1900-tallet.

Jurtsjak mener at sovjetideologien i realiteten gikk mot slutten alt i 1953, da Stalin døde. Fra da av skjedde det ikke noen fornyelse. «Det var de gamle politiske frasene som ble gjentatt og gjentatt til det kjedsommelige, og den unge generasjonen tok ikke lenger dette alvorlig.»

Les også:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.

Finnes det noen paralleller her? spurte jeg meg selv. Og selv om forskjellene er store, lurer jeg på om også likhetene er større enn vi er klar over.

Etter nærmere 30 år med homodebatt i kirken, må vi erkjenne at den konservative siden verken har maktet å møte utviklingen i tiden med en fortelling som har gitt selvtillit i egen leir, eller maktet å overbevise motparten. Dét er slett ikke et argument for å gi opp, tvert imot.

Men den som vil vinne frem med en tradisjonell kristen forståelse av ekteskapet, må vise at hun eller han også makter å lytte til og ta innover seg fortellingen fra dem som har negative erfaringer med kirken, eller som alltid har holdt seg på avstand.

Ikke minst derfor lot jeg meg fascinere av gårsdagens intervju med Andreas Masvie i Dagen. Han mener kristne er redde for å være annerledes enn samfunnet for øvrig, og er for opptatt av harmoni. Masvie er vel verd å lytte til.

I 4. Mosebok finner vi den tankevekkende fortellingen om speiderne som skulle utforske løfteslandet, Kanaans land. Josva og Kaleb så det samme som de ti andre speiderne. De hadde også sett hvor sterke folkene der var.

Men samtidig som de så dette, så de også noe annet, billedlig talt. De la til grunn at Gud var med dem. Denne tilliten til Gud tror jeg vi kan lære noe av.

Hva er den kristne kirkes fortelling i dag? Hvis vi først og fremst er opptatt av å distansere oss fra alle fortidens feiltrinn og samtidig ta opp i oss alle aktuelle teologiske nyanser for ikke å støte noen, risikerer vi å stå igjen med et budskap som er så tannløst at det verken ergrer eller gleder.

Og da er det ikke evangeliefortellingen vi forkynner. Men det må gå an å lytte til og lære av menneskers fortellinger og samtidig leve i frimodig tillit til den Gud vi blir kjent med i Bibelen.

Les også:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.