Hvilke verdier styrer bioetikken?

For noen år siden ble jeg spurt om å holde foredrag om bioteknologi på det årlige livsvernseminaret som arrangeres av Oslo katolske bispedømme. Som del av forberedelsene dukket jeg ned i forarbeidene til bioteknologiloven fra 2003, den som ble vedtatt da Dagfinn Høybråten var helseminister for KrF.

Loven la et tydelig verdigrunnlag til grunn: «Formålet med denne loven er å sikre at medisinsk bruk av bioteknologi utnyttes til beste for mennesker i et samfunn der det er plass til alle.» Det er også spesifikt uttrykt i formålet at loven bygger på respekten for menneskeverd.

Fra flertall til mindretall

I utredningen konkretiseres dette med henvisning til at loven skal bygge på sentrale verdier i vårt samfunn, verd om det sårbare menneskelivet, likebehandling og menneskets unike plass i skaperverket.

Ikke minst står henvisningen til filosofen Immanuel Kants pliktetikk sentralt: Ethvert menneske skal behandles slik at det ikke kun er et middel for andre, men et mål i seg selv. Dette prinsippet skulle vise seg å bli utfordret etter kort tid i den mye omtalte «Mehmet-saken». Allerede året etter at loven ble innført, ble det besluttet at man kunne genteste søsken til syke barn på jakt etter en passende donor før assistert befruktning.

Disse verdiene er på ingen måte innlysende; loven kunne ha blitt forankret i helt andre verdier. Når man følger den bioteknologiske debatten, kan man få inntrykk av at en del mener at teknologien i seg selv er nøytral og at innføring av nye metoder er mer et spørsmål om praktiske og økonomiske hensyn fremfor etiske overveielser. I ytterste konsekvens kan det bli slik at «alt som kan gjøres, bør gjøres».

En annen variant av denne tilnærmingen skjer når man ikke tar med hensynet til en av partene og forsvarer eller krever endringer i lovgivningen kun basert på henvisning til den voksne pasientens rettigheter. Dette var tilfellet da SV, Ap og Frp gikk sammen om å innføre fosterdiagnostisk screening av alle fostre i 2020.

Fosterdiagnostikk som forventning fra helsevesenet

Det er også verdt å merke seg at utredningen begrunner bioteknologiske fremskritt grunnleggende positivt med henvisning til humanismens vektlegging av menneskets rasjonelle evner og kristendommens vektlegging av menneskets egenverd og forvalteroppgaven.

I en svært interessant, fersk bok av etikkforsker og professor Morten Magelssen, «Livet og døden. Kristne perspektiver på bioetikk», advarer forfatteren mot en ensidig negativ vurdering av bioetiske temaer. Snarere tvert imot skal summen av verdier, dyder, forbilledlige historier etc. «lede oss i retning av det gode liv for oss selv, for vår neste og for våre samfunn». Ikke minst oppfordrer forfatteren oss til å peke på gode alternativer.

I dødshjelpdebatten er det ikke tilstrekkelig å peke på et forbud; vi må også kunne peke på gode alternativer til legalisering. Da er spørsmålet hva helsepersonell, samfunnet og enkeltpersoner kan gjøre for mennesker som er rammet av alvorlig sykdom.

I boken trekkes det fram andre grunnleggende verdier i kristen etisk tekning som vil preke en kristen tilnærming til bioetikk.

Nestekjærlighet og barmhjertighet har vært viktige verdier for helsetjenesten også historisk og er viktig også for kirkens diakoniarbeid. Som eksempel trekkes fram dagens lindrende behandling som har røtter i hospice-bevegelsen i Storbritannia og dens grunnlegger Cicely Saunders. Magelssen behandler også de ulike kildene til kristen etikk slik vi finner dem i Bibelen, den kristne tradisjon, fornuft, vitenskap og erfaring.

Han peker på at nettopp fordi Bibelen ikke gir direkte svar på de fleste utfordringene fra moderne bioetiske problemstillinger, spiller fornuften en viktig rolle i samtalen om hvordan vi skal forholde oss til de ulike spørsmålene.

Ikke minst gjør forfatteren et smart grep ved å knytte noen av de viktigste kristne etiske perspektivene direkte til de temaene der de passer best. På denne måten får han på en god måte fram verdigrunnlagets relevans for hvilke begrunnelser vi gir våre standpunkter i mange av tidens mest brennbare debatter.