Hvilken kurs skal Norge velge?

Politikk handler om å ta valg. Valg som ofte har konsekvenser lenge etter at beslutningstagerne er borte. Utslagene av valgene kommer gjerne over tid, og omfanget av konsekvensene er ikke alltid lett å se da beslutningene alltid er omgitt av fagre ord.

Substansen i partiprogrammet er avgjørende å kjenne til for velgerne. Det er substans og beslutninger som betyr noe, ord og retorikk viser det seg ofte at det tilpasses det tilstedeværende publikum. Gode intensjoner kan likevel føre til dårlige konsekvenser. Derfor er det krevende å leve i et demokrati, man må følge med over tid.

I sommer har det vært mye debatt, særlig i avisen Dagen, om KrF og partiets forhold til verdipolitikken samt Frp som alternativ til KrF. Da glemmer Dagen behendig at velgerne har et tredje alternativ: Partiet De Kristne (PDK).

For verdikonservative velgere er verken KrF eller Frp to partier å stole på i kjernesakene. Derfor kan Partiet De Kristne være det alternativet velgerne leter etter. Jeg tror fakta taler for seg, og jeg skal begrunne synspunktet.

I valget mellomKjell Magne Bondevik og Kåre Kristiansen som KrFs leder foretok partiet i realiteten ikke bare et personvalg, men et politisk linjevalg. Det var synlig på flere plan, men ikke minst i synet på Israel. Kåre Kristiansen tok initiativ i 1996 til en underskriftskampanje for å flytte den norske ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem og dermed anerkjenne Jerusalem som Israels rettmessige hovedstad.

22.000 underskrifter ble levert statsminister Thorbjørn Jagland på nyåret i 1997. Dette oppropet signerte Kjell Magne Bondevik, men trenerte kravet og intensjonen i ettertid. Kåre Kristiansen mente derimot alvor med underskriftskampanjen og tok selvfølgelig initiativ til den fordi han mente at forholdene ligger til rette som situasjonen er for at den norske ambassaden skal ligge i Israels hovedstad Jerusalem.

Bondevik har derimot ledet KrF bort fra denne oppfattelsen i KrF, og underskriftskampanjen ble effektivt underminert. Bondevik sin Israel-linje i KrF, kom på linje med Arbeiderpartiets gjennom Oslo-avtalen.

I 2008 fikk vi den likekjønnede ekteskapsloven. Den gang var både KrF og Frp i mot denne loven. Loven var en hastesak som kom uten å være forankret i en norsk offentlig utredning eller høringsrunder som er naturlig i en så omfattende og konsekvenskrevende lovendring.

Ved stortingsvalget i 2009 inviterte Frp KrF til samarbeid om denne saken. KrFs aversjon mot Frp, som var en del av arven fra Bondevik, var åpenbart sterkere enn ønsket om å endre den nye loven og samarbeid med Frp var ikke aktuelt.

Resten er historie. Siden har Frp endret syn både på ekteskapslov og adopsjon, og nå nylig åpnet regjeringen for muligheten til å endre juridisk kjønn ved å sende inn et skjema til skatteetaten.

Ved etableringen av PDK var argumentet fra KrF at PDK ødela for de kristne verdiene ved å mulig svekke KrF og at velgerne kunne stole på KrF. Dagfinn Høybråten uttalte at PDK var et «skadeverk».

PDK gikk i 2013 inn for en borgerlig flertallsregjering, og vi gikk inn for å kreve en NOU om ekteskapsloven. KrF valgte å ikke gi landet en borgerlig flertallsregjering. I forhandlingene om regjeringsplattformen mellom støttepartiene V og KrF og regjeringspartiene H og Frp, hørte vi ingen krav om fornyet kamp om ekteskapsloven.

KrF brukte derimot opp sin politiske kapital i forhandlingene på å forhindre at regjeringen satte i verk en utredning om mulig næringsvirksomhet i Nord-Norge innenfor olje- og gass-sektoren. Å stanse regjeringspartienes løfter om utredning om oljeutvinning i nord, var viktigere for KrF enn å sikre kampen for ekteskapet som en pakt mellom en mann og en kvinne.

I regjeringsforhandlingene var det heller ingen spor av Kåre Kristiansen-linjen i Norges forhold til Israel. Dagens borgerlige regjering med KrFs velsignelse har unnlatt å flytte Norges ambassade til Jerusalem.

KrF har også fortsatt å bruke norske skattebetaleres penger til å finansiere den Palestinske Selvstyremyndighet som hyller terrorister, har et betydelig korrupsjonsproblem og som kjøper våpen til bruk mot Israel. Det er de lange linjene som gir troverdighet eller mangel på sådan for et politisk parti.

PDK vil flytte ambassaden til Jerusalem, stanse økonomisk støtte til terror og korrupsjon, støtte jødenes rett til å bo på Vestbredden/Judea og Samaria samt kreve en NOU om ekteskapsloven.

Avisen Dagen må erkjenne at Partiet De Kristne er et reelt alternativ for velgere som er opptatt av en rettferdig og god Midtøsten-politikk og som ønsker en omkamp på ekteskapsloven. En stemme til PDK i 2017 er en stemme til et tydelig verdikorrektiv på borgerlig side i norsk politikk.