Meninger
Hvilken rett har jeg til min egen framtid?
I 1980 opprettet den amerikanske forretningsmannen og eugenikeren Robert Klark Graham en sædbank som i utgangspunktet kun skulle motta sæd fra nobelprisvinnere. Virksomheten støtte raskt på problemer av ganske åpenbare årsaker: Gruppen av aktuelle donorer var liten, og holdbarheten på arvematerialet var kort siden donorene var gamle.
Etter hvert åpnet han for donorer som var gift, hadde ekstremt høy IQ og enda senere for idrettsutøvere. Banken rekrutterte en håndfull nobelprisvinnere og en del flere «super-donorer» som til sammen var opphav til 218 barn da sædbanken stengte i 1999.
Det var ikke tilfeldig at vinneren av Nobelprisen i fysikk (1956), William Bradford Shockley, var donor til sædbanken. Han var, i likhet med Graham selv, en tydelig forkjemper for eugenikk (ideen om forbedring av menneskerasen ved avl). Graham bekymret seg for at menneskeheten var i ferd med å bli dummere og ville gi et bidrag ved flere «tilpassede» individer som kunne føre slekten videre.
I motsetning til såkalt «negativ eugenikk», der uønskede egenskaper eller individer blir fjernet, kalles dette «positiv eugenikk». Spesielt ønskede egenskaper blir dyrket gjennom ulike programmer eller behandlingsmetoder. Typiske eksempler er, som hos Graham, utvelgelse av donorer (kjønnsceller) med spesielt gunstige egenskaper, kloning eller genredigering ved hjelp av verktøy som CRISPR.
Som ganske fersk tvillingpappa morer jeg meg veldig over å observere likhets- og ulikhetstrekk ved mine egne barn, og det går nesten ikke en dag uten at vi snakker om hvordan de utvikler seg sammenlignet med hverandre. Det er ikke til å unngå at en slik sammenligning oppstår på barn som er født med 12 minutters mellomrom og er så like at vi den første tiden måtte utstyre den ene med neglelakk på en stortå for å vite hvem som var hvem.
Det var derfor av stor interesse jeg kom over et essay som diskuterer flere aspekter ved dette; essayet er skrevet av den jødiske filosofen Hans Jonas og kan leses i boken «Teknikk, medisin og etikk».
Jonas tar utgangspunkt i eneggede tvillinger, og påpeker at den sammenligningen som skjer fra omgivelsene er naturlig og i utgangspunktet ikke skadelig (vi må selvsagt skjelne mellom harmløs sammenligning og uvettig forskjellsbehandling). Jonas begrunner dette med at sammenligningen skjer i sanntid og at tvillingene er på like fot. Det er ingen av dem som i utgangspunktet måles opp mot et ideal.
Helt motsatt vil det være i tilfellet kloning, altså å framstille et identisk individ som et annet, i laboratorium. Hele ideen med kloning ville være å kopiere egenskaper som er ønskelige. Antakelig er det først og fremst personens intellekt, skjønnhet, fysikk etc. som ville være de viktigste grunnene.
Klonen vil alltid sees opp mot og vurderes i lys av den den er kopi av.
Jonas spør betimelig om hvordan det ville oppleves for individet selv å være en kopi av et geni eller en atlet. I motsetning med de samtidige tvillingene, så vil det være en ikke ubetydelig tidsforskjell mellom et klonet individ og den personen som lever eller har levd med identisk arvestoff. Klonen vil alltid sees opp mot og vurderes i lys av den den er kopi av.
Hvordan skal man kunne «bli seg selv» om ens omgivelser (og en selv) «vet» hvem man skal bli? Man kan bare se for seg en person som er klonet av et lysende intellekt eller en stor idrettsutøver. Hvilke forventninger er det ikke – allerede ved livets begynnelse – til hvilke prestasjoner kopien vil utøve?
I motsetning til tvillingene som begge starter med blanke ark, vil klonen være berøvet livets åpenhet. Akkurat de samme argumentene kan anføres mot positiv eugenikk i form av i dag lovlige praksiser som utvelgelse av ønskede egenskaper gjennom kjønnscelle-utvalg eller genredigering.
Det kan høres forlokkende ut, ja, for mange en form for idealisme, å gi det kommende barnet best mulig egenskaper fra starten av livet. Men snarere tvert imot vil vi berøve barnet friheten ved det ikke-planlagte, ikke-regisserte: Livet som en gave, der friheten ligger åpent foran barnet.