Meninger
Hvis et tre faller i skogen....
...men ingen hører at det faller, faller det virkelig da? Når vi måler resultater av arbeidet vårt i Himalaya-regionen, kan øvelsen likne litt på spørsmålet om treet i skogen.
Hvis ei dame med en mental lidelse har blitt et produktivt medlem av sitt lokalsamfunn, uten at vår resultatmåling har fanget det opp, har det da virkelig skjedd? Var det noe poeng å hjelpe henne da?
Siden Norad delte ut sine første millioner for mange år siden, har vi lært mye om hva som virker og ikke virker. Når Norad får inn rapportene fra alle som får penger av dem, kan de i teorien hente ut en del informasjon om hva som fungerer best. Så kan Norad ta dette med seg videre og gi midler til prosjekter som erfaringsmessig gir gode resultater. I teorien.
I praksis er det imidlertid flere problematiske sider ved dagens krav til resultatmåling. For det første kreves det ofte at resultatene påvises i løpet av to-tre år, selv når vi vet at de interessante resultatene ikke kommer før det har gått lengre tid. Da måler vi det vi kan måle istedenfor å måle det som er mest nyttig.
For det andre kreves det at vi kan dokumentere resultater av tiltak innenfor for eksempel mental helse, selv om mangfoldige studier allerede har vist at tiltakene virker. For det tredje kreves det at vi har en lang liste med forventede resultater og indikatorer som skal måles, selv når det er snakk om små budsjetter.
Treet kjennes på frukten, sa Jesus (Matt. 12:33). Men hva hvis du får beskjed om å plukke frukten før den er moden? Eller at du får beskjed om å smake på bladene? Eller at du får beskjed om å smake på 30 frukter, når det hadde holdt med ti? Det er en ganske frustrerende oppgave å bli satt til.
Dette fører til at små organisasjoner som HimalPartner, som ofte har svært god kontakt med grasrota og som tar seg tid til å bygge opp kompetanse hos lokale partnerorganisasjoner, bruker uforholdsmessig mye ressurser på resultatmåling og kontroll.
På den ene siden gjør Norad-midlene at vi kan gjøre langt mer enn vi kunne gjort med egne midler. På den andre siden er byråkratiet så krevende at det delvis kveler entusiasmen – både hos medlemmene våre, de ansatte og hos partnerorganisasjonene – rundt det å hjelpe fattige og sårbare.
Vi kunne valgt å droppe Norad-midler og kun finansiere småprosjekter med egne midler, men da ville hjelpen nådd langt færre. I dette dilemmaet vil vi kanskje alltid stå.