Hvis jeg var amerikaner, hadde jeg ganske sikkert stemt på Trump

Det er ikke spesielt kristelig å avsky andre mennesker. For min samvittighets skyld må jeg derfor både være bevisst på hvordan jeg tenker, og bruke mer avdempede ord for å beskrive hva jeg synes om Donald Trump. Men jeg ser virkelig ikke lyst på å få ham tilbake i Det hvite hus.

Det er nok å begynne med det enkleste, nemlig hvordan han omtaler andre mennesker. Vanen med å bruke barnslige tilnavn på politiske konkurrenter, å snakke om «Laughing Kamala», «Crooked Hillary», «Sleepy Joe», eller for den saks skyld «Lying Ted» (som var betegnelsen han ga en republikansk senator), er første skritt på veien mot å gjøre meningsmotstandere til noe mindre enn medmennesker. Verbal vold kan være første skritt på veien til å legitimere fysisk vold.

Og da har vi ikke engang begynt å snakke om et lemfeldig forhold til sannheten, om respektløs omgang med både kvinner og minoriteter, om et i beste fall uklart forhold til demokratiske spilleregler, og om stormingen av Kongressen 6. januar 2021. Det er rikelig nok å ta av.

Men jeg har ikke stemmerett ved det amerikanske valget. Hva jeg måtte mene om den ene eller den andre amerikanske presidentkandidaten betyr null og niks.

Med mitt norske utgangspunkt er det umulig å støtte Donald Trump. Men fremfor å kun legge dette perspektivet til grunn, tror jeg det er nyttig å sette seg inn i hvordan virkeligheten ser ut for dem som faktisk skal stemme ved dette valget.

Jeg er vokst opp i en indremisjonsfamilie, og familien min har de siste 30 årene tilhørt frikirkeligheten. Om jeg flytter meg selv, med en slik bakgrunn, inn i en amerikansk kontekst, ville det antakelig vært helt uaktuelt å stemme på Kamala Harris. Mer eller mindre alle de amerikanske kristne som er naturlige referansepunkter for frikirkelige og lavkirkelige norske kristne stemmer på Trump.

De er blant hans mest lojale velgere. Og hvis vi synes KrF vingler i abortsaken, hvis vi synes de norske regjeringspartienes forslag til oppmykning av abortloven er beklagelig, da kan vi se til USA. Selv de mest liberale i norsk politisk sammenheng er konservative sammenlignet med Kamala Harris i abortsaken.

Med den tilnærmingen til verdispørsmål som preger den kristne tradisjonen jeg har vokst opp i, ville dette alene gjort valget opplagt.

En annen faktor er avstanden til hovedstaden. Det er et stykke fra min hjemby Bergen til Oslo, både geografisk og kulturelt, men denne avstanden er for ingen ting å regne sammenlignet med den avstanden mange amerikanere føler det er til Washington.

Det er også et godt stykke mellom de forventningene norske velgere har til statsministerens personlige moral og de forventningene amerikanske velgere har til Donald Trump. Hva presidenten i Washington holder på med, er en mindre del av mange amerikaneres hverdag enn hva statsministeren i Norge sier og gjør. Da er også forventningene annerledes.

Kollega Tore Hjalmar Sævik var nylig på reportasjereise i USA. Der møtte han blant andre den norskfødte delstatssenatoren Janne Myrdal i Nord-Dakota. Hun er intervjuet i Dagen-podkasten Tore og Tarjei.

Myrdal peker blant annet på skiftet som har skjedd på den amerikanske venstresiden. For et par generasjoner siden kunne nok mange i hennes situasjon stemt på Demokratene.

Med woke-kulturen, som i USA er både mer utbredt og mer hardtslående enn her hjemme, er det nå utenkelig. Dette kan vi ikke gi Donald Trump skylden for. Og jeg tror vi i Norge lett underslår at radikaliseringen av venstresiden er en vesentlig faktor i seg selv. Det er altså ikke bare det republikanske partiet som har endret seg.

Og mens alle kan se at Donald Trump oppfører seg både idiotisk og tidvis farlig, opplever nok mange amerikanere at Det demokratiske partiet omgir seg med en moralsk overlegenhet som skaper avstand til store velgergrupper.

Tidligere denne uken hadde kollega Sævik og jeg besøk av Dagen-kommentatorene Sofie Braut og Espen Ottosen i den nevnte podkasten. Det oppstod et uventet og litt morsomt øyeblikk helt til slutt i episoden.

Jeg prøvde å spøke med at om vi alle trodde Trump kommer til å vinne valget, kunne vi jo håpe at vi alle tar feil. Pressefolk er som regel bedre til å snakke om fortiden enn til å spå om fremtiden.

Her ble det likevel et dilemma at vi ikke helt kan vite hva vi skal håpe på. Umiddelbart tror jeg vi alle frykter hva Trump kan finne på. Men vi må heller ikke underslå at Kamala Harris representerer et verdiskifte som svært mange føler seg fremmede overfor.

En del av det Trump står for er tradisjonell republikansk politikk. Amerikansk isolasjonisme er ikke noen ny idé. Riktig nok er han mer proteksjonistisk enn partiet hans pleier å være. Men Trump er på ingen måte den første som tenker på «America first».

Jeg kan fremdeles ikke si annet enn at jeg håper Donald Trump aldri mer blir president i USA. Jeg frykter alvorlig hva det kan føre til, både for USA, Europa, Norge og verden å gi ham fire nye år i Det hvite hus.

Men jeg kan heller ikke fri meg fra tanken på at om jeg, med tanke på den bakgrunnen jeg har, hadde vokst opp i USA og hatt stemmerett ved dette valget, ville jeg kanskje stemt på ham likevel.

Så får vi alle tenke gjennom hva det forteller om menneskesinnet at en slik mann, i et så stort, rikt og viktig demokrati som USA, av mange er den foretrukne presidentkandidaten.