Hvor ble det av det kristne forvalteransvaret?

Vi har sterk tradisjon i Norge for å tenke på og snakke om frelse og nestekjærlighet. Men hvor ble det av de kristne i omsorgen og ansvaret for Guds skaperverk, naturen?

Hvor er forargelsen over hva vi har gjort med jorden? Hvor er skammen over vårt oppriktig talt elendige forvalterskap av alt det levende?

Hvordan kan en troende rettferdiggjøre skylappene som den ene ansvarlige regjering etter den andre har utvist ovenfor klimakrisen? Siden Al Gore røsket oss ut av komfortsonen med sin grundige gjennomgang av den ubehagelige sannheten, for mer enn fire stortingsperioder siden.

IPCC sin siste klimarapport gjør det klinkende klart. Alt vi gjør de neste sju årene, alle avgjørelser, alle veivalg, vil ha betydning for jordens klima de neste tusen årene. Tusen år. Hvem kan med ren samvittighet heise på skuldrene og overlate dette til tilfeldighetene? Hvor er brølet fra forpakterne?

Avmakt er en vanskelig følelse. Det er veldig forståelig at man kan føle avmakt i møte med kriser av denne størrelsen. Veien er kort til eksistensiell angst, og mangler man da håndteringsmekanismer for dette, er det vanskelig å endre både seg selv og systemet. Systemet må forandres, hvis vi vil ha et medmenneskelig samfunn i økologisk balanse. Og vi er alle en del av det ansvarlige fellesskapet. Systemet forandrer seg ikke av seg selv.

Ber verdens ledere omvende seg fra deres klimasynd

Dette er vanskelig å snakke om, for tro og trosliv er dypt personlig, og menigheten er for mange en stor investering og del av livet. Og selvfølgelig skal man ikke politisere alt. Men jeg skulle ønske jeg hadde hørt mer om mitt ansvar for Guds gaver til oss, enn jeg har hørt om ansvaret for å holde seg ren for sin kommende make.

Og jeg skulle ønske det en gang iblant var en debatt som tok tak i hvordan vi kan ha omsorg for vårt alles livsgrunnlag, for å variere litt fra vår bekymring for åndslivet i det globale sør.

Nestekjærligheten skal også gjelde overfor de som kommer etter oss. Når vi har forsynt oss og er mette og ferdige med reisen vår, hva er det igjen til dem? Hva slags jord er det de skal få arve?

Tid for grønn handlekraft

Samtiden krever at vi endrer måten vi forholder oss til skaperverket. Målet må være å etterlate seg en bedre verden for alle, for alltid.