Hvor er de kristne gründerne?

I oktober publiserte A-magasinet intervjuet med eks-narkomane Michelle Alexandra Muren (28). Hennes fortelling om kampen mot rusavhengigheten og ensomhet gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg. Vår eksistens som kristen kultur vil avhenge av vår evne til å identifisere behovene rundt oss og vise at vi bryr oss. Noen av mine forbilder finner du i denne artikkelen.

Michelle startet med hasj da hun var 13 år og har vært gjennom 15 behandlingsopphold. Like mange ganger har hun sprukket og vendt tilbake til livet med rus. Hun beskriver en hverdag som er vanskelig å fatte. Hun har aldri hatt en jobb å gå til, ikke en venn utenfor rusmiljøet, aldri hatt middagsgjester eller stabil døgnrytme.

Jeg gjorde meg noen tanker om hvor enkelt jeg tross alt har hatt det her i livet. Selv om vi alle kan kjenne på hverdagslige utfordringer, så er det ingenting mot å skulle trosse alle barrierer for et godt liv og det helt på egenhånd. Det ble en kraftig, personlig utfordring som jeg gjerne vil dele med flere.

Det har vært mange initiativ fra kristne organisasjoner og enkeltpersoner for å hjelpe rusmisbrukere. Et av de mest konkrete resultatene fra Jesusvekkelsen, var rehabilitering av rusmisbrukere på Fredens bolig i Lommedalen (fremdeles lever denne visjonen gjennom P22 og det utrettelige engasjementet til Jørgen Aass).

Maritastiftelsen ble startet etter at den tidligere rusmisbrukeren Leiv Holstad ble kvitt morfinabstinensene etter forbønn i Filadelfia på 70-tallet. Det mest omfattende arbeidet ble startet tidlig på 80-tallet av Lise og Ludvig Karlsen, som selv var preget av et liv med alkoholmisbruk. Fra garasjen hjemme startet et arbeid som på det meste telte 30 sentere og nesten 500 plasser over hele landet. En organisasjon som fremdeles er utrolig viktig i landets rusomsorg.

Felles for alle disse initiativene er at de er båret frem av kristne gründere med en klar visjon og en sterk kallsopplevelse. Kristne institusjoner og organisasjoner blir ikke først og fremst etablert på grunn av vedtak i styrer og generalforsamlinger. Slike initiativ blir til fordi noen identifiserer viktige behov og får nød for sine medmennesker. Selv om Indremisjonsselskapet var den organisatoriske rammen for flere skoleetableringer tidlig på 1900-tallet, var det ikke minst den strategiske kløkten og det store engasjementet til Ole Hallesby som bidro til at det faktisk ble realitet.

Før et foredrag på årets Veritas-konferanse om Hans Nielsen Hauge som kristen gründer, stilte jeg meg spørsmålet om han virkelig var en gründer i moderne forstand. Kan det være at vi av beundring har forsøkt å skape et bilde som passer bedre med norske bedriftseiere av 2016 enn en folkelig predikant av 1800?

Men det jeg fant var en mann med de typiske gründer-egenskapene. Hauge var mannen med visjonen, ideene og initiativet. Så snart en virksomhet var etablert, dro han videre for å etablere nye. Kapitalen ble i stor grad hentet fra velstående venner som tilhørte «vennesamfunnene» eller fra overskuddet i bedriftene.

Men vi må ikke glemme at Hauges gründervirksomhet hadde en helt spesiell forhistorie. Kallsopplevelsen på Haugejordet i Øtfold likner en moderne Damaskusopplevelse, og står ikke noe tilbake for de store, kristne mystikere. Hauge beskriver det slik selv – mange år senere: «Nå ble mitt sinn så oppløftet til Gud at jeg ikke sanset meg eller kan si hva som foregikk i min sjel: For jeg var utenfor meg selv.» Når vi etterlyser kristne gründere, skal vi samtidig sukke til Gud om å reise opp mennesker med et særskilt kall til å etablere nye virksomheter.

Når Guds tydelige kallsopplevelse får utruste et menneske, da er mulighetene grenseløse. Vi begynner å se menneskene rundt oss på en ny måte, og behovene blir mye tydeligere når vi ser Gudsbildet i de mennesker vi har rundt oss. Men vi bør ikke vente på det ekstraordinære. Kallet går til oss alle – ganske enkelt om å se behovet og å handle i nestekjærlighet til den som trenger det. Hvilke behov ser du i dag?