Leder
Hvor er demonstrasjonene mot Hamas?
Tirsdag fikk israelvenner i Stavanger erfare at det koster å støtte den jødiske staten i disse dager. De ble møtt med steinkasting. 76 år gamle Reidun Kristoffersen viste frem overarmen sin, som ifølge henne hadde blitt rød etter å ha blitt truffet av en stein.
Tidligere i år kunne Dagen fortelle om Palestina-aktivister som ropte «ingen sionister i våre gater i Bergen». Og nå i helgen så vi hvordan aktivister satt sitt preg på området rundt der Eurovision-finalen fant sted.
Her i avisen kunne vi denne uken også lese om professor Eirik Holmøyvik ved Universitetet i Bergen. Han trekker seg som forskningsleder etter det han mener er en klart dobbeltmoralsk praksis ved at Det juridiske fakultet har bestemt seg for å si opp en utvekslingsavtale med Universitetet i Tel Aviv, samtidig som man viderefører avtaler med både russiske og kinesiske universiteter.
Dobbeltmoral er ikke noe vakkert syn. Det blir ikke vakrere når det kommer fra samfunnsinstitusjoner som skal arbeide for kvalitetssikret kunnskap og en informert offentlighet.
Det har ikke vært noen mangel på kritikk mot Israel de siste månedene. Derimot har det vært påfallende lite kritikk mot terrororganisasjonen Hamas og deres allierte. Det er forunderlig.
Alle samfunn har sine tendenser og sine slagsider. Om vi ser på Norge i fugleperspektiv, kan vi et stykke på vei si at vi alle er sosialdemokrater. Denne beskrivelsen, som blant annet stammer fra tidligere Ap-nestleder Einar Førde, sier noe om hvor tyngdepunktet i norsk politikk befinner seg. Denne erkjennelsen hjelper oss til å forstå hvorfor den ytterliggående venstresiden ikke blir møtt med hardere kritikk. Vi tåler mer fra noen vi synes ligner på oss selv.
Viljen til sjenerøs omgang med kritikk av Israel fremstår både naiv og dobbeltmoralsk.
Men det er noe gåtefullt ved den toleransen Hamas blir møtt med. I realiteten er dette et regime som skiller seg grunnleggende fra de verdiene som preger vårt vestlige samfunn. Vi kan gjerne diskutere problematiske sider ved den israelske regjeringens politikk. Men hva med å diskutere Hamas-regimets ideologi? Hvordan ville samfunnet sett ut om de fikk bestemme?
De som demonstrerte til støtte for Palestina utenfor Eurovision-arenaen i Malmö, hvilket forhold har de til menneskerettigheter? Hva mener de om Hamas-regimets respekt for menneskeverdet, for likestilling – for ikke å snakke om holdningene til det kjønnsmangfoldet som mer enn noe ser ut til å prege verdidebatten i Skandinavia?
Viljen til å kritisere Israel er sterkt til stede. Og den til enhver tid sittende regjeringen vet at den har noen av sine fremste kritikere innenfor sine egne grenser. Det å romme kritikk er et grunnleggende gode.
Derfor var det talende da Haaretz-redaktøren Esther Solomon under Nordiske Mediedager tidligere denne måneden kunne fortelle at leserne deres i Midtøsten får vite mer om hva som skjer i deres egne hjemland gjennom Haaretz enn gjennom lokale medier. Om Hamas fikk bestemme, hadde det neppe vært særlig stort rom for en kritisk offentlighet.
Den moralske legitimiteten bak kritikken av Israel ville vært en annen dersom kritikerne var villige til også å se med et kritisk blikk på dem Israel kjemper mot. Viljen til sjenerøs omgang med kritikk av Israel fremstår både naiv og dobbeltmoralsk når den er så åpenbart selektiv.