«Hvor er hjemme?»

«Kan du hjelpe? Jeg vet ikke helt hvor jeg kan høre hjemme!»

I et internasjonalt kristent fellesskap er ikke slike problemstillinger uvanlige. Å komme med en helt annen kultur og historie, for så å finne seg til rette hos oss, er en krevende balansegang.

Nylig satte dagspressen søkelys på utvekslingsstudentenes situasjon i Norge, og en student fortalte om kultursjokket ved å komme til Norge. Noe av det vanskeligste tyske Norwin møtte, var at «det var så vanskelig å få venner» og at «ingen inviterer på middag».

For kristne tilflyttere kommer det noe i tillegg. Ønsket om åndelig vennskap og fellesskap, og et sted å høre til og være hjemme.

Det norske kirkelandskapet er som en mosaikk med tusenvis av små biter. Puslet sammen gjennom mange århundrer av kristen tro og tradisjon. Det skulle speile Bibelens evangelium om den korsfestede og oppstandne til folk og land.

Samtidig synes dette vakre bildet å ha blitt knust og ødelagt. Politikk og samfunnsliv i Norge preges i dag av en nesten totalitær og gudsfiendtlig humanisme, som ønsker å forme samfunn og kirke i sitt bilde.

I tillegg har biskoper, pastorer og prester og kirkegjengere blitt «cheerleaders» for en bibelkritikk som bytter Guds gode vilje ut med vår egen. Bibeltroen, Kristus-bekjennelsen på han som er «Sannheten, Veien og Livet», kjønn og ekteskap – alt i «fri-flyt». Det sies med stolthet, ofte under et flerfarget «Pride-flagg».

Mange internasjonale kristne ser på dette knuste og ødelagte mosaikkbildet av kirken, og spør så igjen. «Hvor kan jeg høre hjemme – her?»

I egen organisasjon og eget menighetsliv er det som binder oss sammen misjonskallet – «Verden for Kristus». Samtidig kan dette umulig realiseres uten noe mer og annet. Det er den frimodige troen og tilliten til gudsåpenbaringen – Bibelen, som eneste og forpliktende rettesnor for tro og liv. Og den offentlige bekjennelsen av Bibelens Jesus Kristus som eneste vei til frelse og evig liv for alle mennesker. Her «bor vi», og har et hjem som vi inviterer våre internasjonale venner inn til.

I tillegg finner jeg noe som gjør meg ekstra stolt og glad. Det er troen på at Gud har kalt enhver kristen kvinne og mann til en vitnetjeneste for den Herre Krist. På nådig vis har Gud utrustet alle sine venner med gaver til å tjene andre – til å be og tale, lede og vitne, hjelpe og trøste – ja, til å være et «kongelig presteskap og hellig folk» for Gud.

Er det grunnen til at Gud i vår tid bryter opp stengte landegrenser, og fører nasjonene sammen? Ser vi siste innspurt i misjonsoppdraget, der Gud sender nye brødre og søstre for å gi hjelp og støtte i troen og i denne tjenesten?

Om du synes det er et stort steg, så kan du kanskje ta den tyske studenten på ordet, rekke ut en hånd og si: «Velkommen hjem – på middag!»