Hvor er kvinnene?

I fjor sommer skrev jeg et spontant innlegg på Facebook med tittelen «Hvor er kvinnene?» Bakgrunnen var talerlisten på flere av sommerens kristne stevner og festivaler.

Mange gode forkynnere fra inn- og utland preget annonser og talerlister, men hvor var kvinnene på talerlistene? De var i stort mindretall, selv om det var noen gode unntak. Tydelig traff dette innlegget en «nerve», og responsen var stor og flere medier tok dette videre.

Selv om bakgrunnen for mitt spontane innlegg var det overveldende flertall av menn som talere ved sommerens konferanser, er jeg mer opptatt av behovet for kvinnelige forkynnere og ledere i Kristen-Norge generelt. Gud skapte kvinner og menn slik at de sammen utgjør en helhet og balanse, ikke bare i familie og ekteskap, men også i kirke og samfunn.

Samtidig vet vi at kvinnens plass i leder- og forkynnertjeneste i noen kirker og kristne sammenhenger fortsatt er et omdiskutert og et «ømtålig» tema. Det bør det ikke være.

Dette er heller ingen negativ kritikk av alle de gode mannlige predikantene og kirkeledere. Men jeg tenker at det er viktig å løfte fram behovet for kvinnelige forkynnere og ledere, både fordi de finnes og fordi de har mye å gi, men også fordi kvinnelige forbilder og et positivt fokus på dette vil gi frimodighet til flere kvinner til å våge å være frimodige og stå fram med sitt kall.

Jeg tror at mange kvinner kjenner både kall og lyst, og har potensiale, men ikke helt våger seg fram i et mannsdominert miljø. På den annen side er jeg overbevist om at mange mannlige kristenledere ønsker å heie kvinnene fram!

Jeg har ikke tro på «kvotering» i Guds rike. Jeg tror ingen ønsker å være på en talerliste eller i en lederfunksjon i menigheten fordi en er kvotert inn, selv om det kan være en god regel for begge kjønn i ulike styrer og sammenhenger.

Dette handler heller ikke om en «kvinnekamp» i vanlig forstand, selv om det har vært nødvendig på mange områder i samfunnet. Det vi behøver i kirker og menigheter er både en større forståelse av kvinnens plass og tjeneste i forkynnelse og lederskap, og rett og slett en større åpning for å framelske disse tjenester hos kvinner. Her har pastorer og ledere som for det meste er menn, et stort ansvar for å åpne opp og løfte fram kvinner.

Gud har lagt talenter og muligheter ned i hvert eneste menneske. Han skapte oss til mann og kvinne med de forskjeller det gir, og blant kvinner og menn er det også mange individuelle forskjeller. Det er en berikelse. 
Men når Gud kaller til tjeneste i forkynnelse og ledelse, tror jeg ikke han gir sine gaver etter kjønn.

«Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus» (Gal 3,28)

I Kristus Jesus har vi fått en ny åndelig identitet som er hevet over kjønnsbarrierer, samtidig som mennesket selvsagt er en helhet med ånd, sjel og kropp. 
Heldigvis har det skjedd en positiv utvikling de siste årene. Kvinner og menn er forskjellige og vil formidle de åndelige sannheter på ulike måter, noe som vil være til hjelp og velsignelse for både kvinner og menn, og bygge Guds kirke.

Pensjonerte pastorer

Jeg tror at hele Bibelen er Guds ord til alle mennesker til alle tider. Samtidig må Bibelen tolkes slik den tolker seg selv. Bibelen har sitt eget bibelsyn. Det betyr at «skrift forklarer skrift» og «dunkle skriftsteder opplyses av de klare». Vår bibeltolkning må også ha et tydelig fokus på personen Jesus og hans forsoningsverk i bunnen.

Slik jeg ser det, er det liten tvil om at skriftsteder som at «kvinnen skal tie i forsamlingen og spørre sin mann hjemme», har sine helt naturlige kulturelle og historiske forklaringer. At hun ikke skal opptre som lærer handler neppe om at en kvinne ikke skal forkynne eller undervise i Guds ord, eller være en leder i Guds forsamling. Da ville Bibelen motsi både seg selv og historien som har mange eksempler på kvinner som Gud har utrustet med tydelige gaver i både forkynnelse og ledelse.

I den kristne tradisjonen jeg best kjenner, fra Pinsebevegelsen, har mange kvinner stått i kraftfulle tjenester, både i forkynnelse, misjon og menighetsbygging. Mange av dem har gjort en pionertjeneste og bygd opp et arbeid, for eksempel i misjon.

Men de kunne ikke kalle seg pastorer eller menighetsledere, fordi disse tjenestene var reservert mannen i vår tenkning og bibelforståelse. Noen ganger når kvinner hadde gjort et apostolisk arbeid og bygd noe opp, tok menn over ansvaret, ikke alltid med like gode resultater.

Pinsebevegelsen - nettverk eller kirkesamfunn?

Hans Nielsen Hauge satset på kvinner. Ofte var de unge da han sendte dem ut som forkynnere. Thomas Ball Barratt, pinsepionéren i Norge og Europa, var forut for sin tid da han satte kvinnen fri til tjeneste og til og med skrev bok om dette.

Men mitt fokus er først og fremst en utfordring til alle de mannlige lederne i Guds forsamling om å våge å åpne opp for flere kvinner i ledelse og forkynnelse. 
Jeg vil også oppmuntre kvinner til å stå fram og dele sitt kall med sine ledere i den kirke og forsamling en tilhører. 
Gud kaller kvinner og menn, men menigheten stadfester og sender!

Vi må vi rett og slett arbeide med våre holdninger, og med bevisstgjøring av behovet for flere kvinner i forkynnelse og lederskap.