Hvor går Misjonsselskapet?

Norsk kristenliv er preget av store omstillinger. Den norske kirke (Dnk) løsriver seg fra staten, men er fanget av folkeopinionen og den liberale teologien. Også frikirkene og de frivillige kristelige organisasjonene står overfor krevende teologiske og organisatoriske utfordringer.

Her vil jeg rette oppmerksomheten mot den nyorienteringen som skjer innen Det norske misjonsselskap (NMS). Jeffrey Huseby er generalsekretær, mens Sven Ebbel Skjold er leder for seksjon for menighet.

I Vårt Land (14/3) viser de til at generalforsamlingen i NMS med overveldende flertall vedtok å utvikle relasjonen og samarbeidet med Dnk, til tross for at Dnk har åpnet for likekjønnet vigsel.

«Vi mener at vi ikke behøver å mene noe om alle spørsmål som kirkene må ta stilling til ettersom vi ikke er et kirkesamfunn», skriver de. «Gjennom vårt fokus på å dele troen på Jesus, utrydde fattigdom og bekjempe urettferdighet er menighetene med på et gudvillet og viktig oppdrag.»

Til dette har jeg følgende kommentarer:

De to lederne viser til at NMS ikke har endret synet på at ekteskapet er en gudgitt ordning mellom mann og kvinne. Dnks offisielle lære er imidlertid at ekteskapet ikke trenger å være mellom mann og kvinne. Huseby og Skjold nedtoner denne konflikten ved å beskrive de motstridende syn som «meninger» som ikke skaper problemer for samarbeidet.

I Dagen (15/3) beskriver professor Knut Alfsvåg den nye vigselsliturgien som «en teologisk fallitterklæring» som viser at «likekjønnet samliv ikke lar seg integrere i den kristne tro uten at grunnleggende elementer i den endres».

Alfsvåg kjemper for en «reell frihet til å si at vi ser det de står for som ubibelsk og en hindring i arbeidet for å nå mennesker med evangeliet». Den lære som Alfsvåg beskriver som ubibelsk og en hindring for misjon, blir av ledelsen i NMS betraktet som en uproblematisk mening.

Huseby og Skjold skriver: «Vi for vår del tror at Guds rike vokser gjennom Dnk og dens lokalmenigheter. Det gagner ikke veksten å la diskusjonene overskygge oppdraget vi som kirke og kristne har.»

Men Bibelen beskriver samliv mellom to av samme kjønn som «skammelig utukt» som er uforenlig med å «arve Guds rike». Dersom misjonens mål er å frelse mennesker til evig liv i Guds rike, hvordan kan NMS da unnlate å forkynne at likekjønnet samliv er i strid med Guds vilje?

NMS er i ferd med å bygge ned sin foreningsvirksomhet og heller satse på samarbeid med Dnks menigheter. NMS blir da i økende grad avhengig av kirkekollekter og dermed også avhengig av godvilje fra en pluralistisk kirke, der det også er ulike syn på forsoningen, omvendelsen og fortapelsen. Jeg frykter for at NMS nokså snart vil bli nødt til å godta det samme teologiske mangfold som preger folkekirken.

NMS presenterer nå et trefoldig misjonsbegrep. Det dreier seg om «å dele troen på Kristus, utrydde fattigdom og bekjempe urettferdighet». Jesu misjonsoppdrag var å gjøre alle folkeslag til disipler ved dåp og opplæring. I misjonsbefalingen står det intet om å utrydde fattigdom og bekjempe urettferdighet.

Nå har kristne alltid drevet diakonalt arbeid. Sammen med forkynnelsen av evangeliet, har misjonen vist nestekjærlighet og arbeidet for å bedre menneskers livsvilkår. Men hvordan vil NMS gå frem for å utrydde fattigdom?

Fattigdom er i stor grad et strukturproblem, de rike og mektige ønsker ikke å dele. Skal noe gjøres med dette, kreves politisk innsats. Hvordan vil NMS utrydde fattigdom og bekjempe urettferdighet uten å bli en politisk bevegelse?