Hvor går veien videre fra Energikommisjonen?

Det er nå gått over tre måneder siden regjeringen mottok Energikommisjonens rapport. Rapporten hadde en klar oppfordring til politikerne: Energipolitisk handlekraft må til for å unngå kraftunderskudd og høye priser også framover. Fra utsiden virker det likevel å være helt i det blå hvordan den konkrete politiske oppfølgingen blir.

Rapporten kunne ikke misforstås i sin bestilling: Den etterlyser 40 nye terawattimer innen 2030, som vil si at en fjerdedel av dagens kraftproduksjon skal bygges ut på sju år. Det er en formidabel utfordring, ikke bare teknisk, men i aller høyeste grad også politisk.

En ny storstilt fornybarutbygging slik Energikommisjonen etterlyser er absolutt nødvendig for å unngå et kraftunderskudd allerede i 2027. For å nå klimamålene må vi elektrifisere langt mer av landet vårt enn vi har gjort per i dag, og allerede nå får aktører som ønsker å koble seg på strømnettet avslag eller beskjed om å vente i ti år. Dette betyr i praksis at industrien ikke kan legge om i grønn retning, og at vi mister ny grønn industri.

Har politikerne abdisert i energipolitikken?

Vi greier ikke denne omstillingen uten at det blir avgitt flere arealer til kraftproduksjon og nettutbygging. Det vil utvilsomt kreve mye av oss som samfunn.

Arealkonflikter er ikke nytt for oss. All energiproduksjon krever at kommuner over det ganske land stiller arealene sine til disposisjon. Med det tempoet Energikommisjonen legger opp til, og som er helt nødvendig, må vi regne med at dette blir en enda mer opphetet debatt enn vi har sett til nå.

Heldigvis er det bred politisk enighet om at vi trenger mer av den rene kraften, og at vi må bygge mer av den i Norge. Det mangler likevel en plan for hvordan dette skal gjøres. Her byr Energikommisjonens rapport på en mulighet for regjeringen. Nå må politikerne ta sine egne utredninger på alvor, og sørge for at denne ikke bare ender opp i en skuff hos Olje- og energidepartementet.

Regjeringen må snarest respektere arbeidet som er lagt ned av kommisjonen, og ta den opp til politisk behandling. Med klimakrisen og et nærliggende kraftunderskudd hengende over oss, bør det være Støre og Vedums første prioritet å sikre et bredt forlik i Stortinget. Ikke bare for egen befolknings skyld, men også for å støtte lokale politikere rundt omkring i landet. Det er disse som fremover må gjøre krevende avveininger når de skal stille sine arealer til disposisjon for å sikre ren energi på fellesskapets vegne.

Lite sannsynlig at vi klarer 55 prosent utslippskutt til 2030

Lokalpolitikerne våre trenger en klar og tydelig retning fra sentralt hold, og de må vite at energikommisjonens tydelige bestilling er bredt forankret i Stortinget. Det krever at regjeringen inviterer alle partier med på å stake ut en energipolitisk kurs som er energinasjonen Norge verdig.

Nå har Energikommisjonens marsjordre ligget på regjeringens bord tilstrekkelig lenge, og fristen for å vise handlekraft begynner å løpe ut. Dersom klimamålene våre skal ha det minste troverdighet, må politikerne våre ta noen kraftfulle grep, og det helst i går.