Hvor har studentene lært å skjule sin tro?

I juni samles tusenvis av norske ungdom til The Send. Fantastisk. Arrangørene skriver på hjemmesiden: «I en hverdag hvor mange opplever usikkerhet, frykt og press, ønsker vi å stå sammen for å bety en forskjell.» Skole er et av fokusområdene for dagen – innertier på temavalg, spør du meg.

I 2018 viste en undersøkelse fra Laget at 90 prosent av kristne studenter prøver å skjule sin tro. Spørsmålet jeg sitter igjen med er: Hvor har de lært det? Hvem har lært dem det?

For en ting er at det fascinerende nok ikke er det gunstigste å ha på CV-en, noe annet er å skjule det i hverdagen. Det er ikke det Jesus kaller oss til. Så vet jeg veldig godt hvordan følelsen er når man stilles til veggs for sin tro, men... Hvor kommer det fra?

Den vi er, hva vi tenker og tror, hvordan vi oppfører oss, er et resultat av påvirkning, direkte og kanskje ikke minst indirekte, fra mange forskjellige hold. Foreldrene våre, venner, lærere, menigheter, forbilder, medier – både sosiale og «usosiale»...

Når så mange av dagens unge studenter forsøker å skjule sin egen tro, er det grunn til å spørre hvordan det står til med frimodigheten til oss som har levd noen år lenger. Har de lært det av oss? Eller er det storsamfunnet? Eller kanskje en blanding?

Vi vet ikke hvordan vi skal få dem i tale

Det som er sikkert, er at det ikke er noe sunnhetstegn på Den norske kirke. Min spontane refleksjon er at vi trenger to ting: En omvendelse, og en gjennomtenkt og gjennombedt plan for hvordan de som er barn i dag kan hjelpes til en trygg og frimodig tro, midt i en hverdag der de kan oppleve usikkerhet, frykt og press.

Omvendelse er når noen bryter med deler, eller alt, av det de har lært gjennom påvirkningen fra dem rundt, og setter en ny kurs i livet. Man kan prøve å klare en slik omvendelse i egen kraft – ta seg selv i nakken på godt norsk – eller man kan få hjelp utenfra.

Kristen omvendelse er når Bibelen og Den Hellige Ånd avslører ting i livene våre som ikke samstemmer med det livet vi er skapt til å leve – og vi responderer med å ta imot Guds gode invitasjon, og Den Hellige Ånds kraft, til å endre livene våre.

En slik omvendelse handler ikke bare om å endre oppførsel, den handler også om å endre tankesett, det ene kan faktisk ikke skje uten det andre. En slik omvendelse trenger vi i Norge og resten av den vestlige verden.

En historie om en Gud som aldri gir opp

Tenk om hundrevis, kanskje tusenvis, av norske ungdom får oppleve et slikt kall til omvendelse på The Send i juni. Hva hadde det gjort med nasjonen vår? Hva hadde det gjort med oss som kirke?

Jeg har selv opplevd å være på en lignende «happening» og få et kall – den gang til misjon. Den kvelden i 2001 var helt avgjørende for at jeg endte opp som misjonær. Samtidig.

Hadde det ikke vært for at jeg både før og etter fikk være en del av gode miljøer der jeg både fikk lære om og praktisere misjon, er det ikke sikkert at den kvelden i 2001 hadde blitt så avgjørende.

Nå beveger vi oss inn på et stort tema: Hvordan hjelper vi barna våre inn i gode miljøer der de får en trygg og frimodig tro? Ungdom og voksne trenger omvendelse. Barna våre trenger å bli ledet på en og vei allerede nå.

Vi står selv midt oppi det som familie. Blant annet må vi ta valg på offentlig skole eller kristen privat skole. Vi må ta valg på menighet: Lokalt, eller større, men litt unna? Den pulserende, som virker å ha alt på stell, eller den svakere som trenger vårt bidrag mer?

Vi må ta valg på venner: Prioriterer vi kristne vennefamilier, eller vennefamilier som ikke er kristne ennå?

Risikerer vi å være så midt i verden at barna våre ikke lærer at livet i etterfølgelse av Jesus er et annerledesliv? Risikerer vi å bli så oppslukt i en kristen boble at barna våre ikke lærer hvordan de kan være frimodige midt i verden?

Til syvende og sist handler det om at vi som foreldre og voksne selv følger Jesus. Det er verken rett eller galt å velge kristen/offentlig skole. Vi trenger å søke Jesus som familie, snakke med han; hvor leder han oss? Og vi trenger å gjøre det sammen med barna. Jeg kjenner at jeg skriver til meg selv.

Til du som er ung, og de av oss som brenner for ungdom: Hva om vi satte av denne våren og høsten til å jobbe med frimodig bekjennelse av kristen tro? På både skoler, studiesteder, arbeidsplasser og hverdagslivet generelt.

Hva om vi lot oss utfordre i eget liv? Bestemt oss for å ta noen steg i tro? Våget å utfordre noen kristne rundt oss til å gå sammen på en reise? Og hva om vi så møttes på Fornebu 25. juni? Sammen bli inspirert, utrustet og utfordret.

25 kristne organisasjoner og kirkesamfunn i Norge står sammen bak denne visjonen: «Vi drømmer om en generasjon unge kristne som går ‹all in› for Jesus ved å leve liv der tro og handling går hånd i hånd.

I en hverdag hvor mange opplever usikkerhet, frykt og press, ønsker vi å stå sammen for å bety en forskjell – en forskjell på skoler, i nabolag, blant folkeslag og for vanskeligstilte barn.» La det skje!